Profeten Hoseas – leksjon 9

Profeten Hoseas – leksjon 9

Profeten Hoseas – Leksjon 9  Guttorm Raen – Bibelstudieserie Bibelsk Tro 4/1994

Forholdet til sannheten (12,1-14,10 -forts.)

Det siste store ankepunktet som Herren har mot folket, er at det har satt seg opp i mot sannheten. Vi har sett i kapittel 12 hvordan dette innebærer at folk endog mister forståelsen av hva sannheten er. Dessuten ble det understreket at det er forkynnelsen av Guds Ord (ved profetene) som stiller mennesker ansikt til ansikt med sannheten. Men Israel ville ikke høre (12,15). Hva dette innebaerer, skildres nærmere i det følgende.

Brudd på det første bud – 13,1-3

Efra’ims stamme var den førende i Israel. Han hadde makt og myndighet over de andre (v. 1). Men denne makten ble ikke brukt til å lede de andre på Guds vei, men til å innføre avgudsdyrkelse. Det er det første bud som settes i fokus her. Å bryte Guds bud fører til død. Det er kanskje den åndelige død som først og fremst understrekes her.

På tross av Guds dom over synden, fortsetter folket med sin avgudsdyrkelse (v. 2). Når troen på den sanne Gud blir borte, kommer andre ting inn i stedet. Da begynner mennesker også à knytte sin religion til kunstferdige ting som de selv har laget (sml. 2 Mos 20,4). De «dyrker skapningen fremfor Skaperen» (Rom 1,25). (Også hos oss ser vi hvordan denne andre delen av det første budet blir rner og mer aktuell.) De kysser sine statuer (i dette tilfellet kalver, sml. 8,5) for å vise hengivenhet og oppnå velsignelse ved det – et ikke uvanlíg religiøst fenomen. Også deres tale og vítnesbyrd knyttes til denne «troen». Og vi legger merke til menneskeverdet kommer i bakgrunnen mennesker «ofres».

Guds dom over dette uttrykkes som et ekko av bildene fra 6,4. Nå er det menneskene selv, de som lever i synd, som får den dom at de skal bli som flyktig morgentåke og dogg. Ja, de skal blåses bort som agner eller røyk (sml. Sal 1,4; Jes 17,13).

Hvem Herren er – 13,4-8

Vi skal legge merke til at når Bibelen advarer mot og dømmer synd, er det ikke bare tale om bud og forbud. Det er om å giøre å få fram hva den rette tro er. Slik også hos profeten Hoseas, Her har vi et avsnitt som gjennom flere viktige uttrykk viser oss hvem Gud er.

Vi kjenner igjen uttrykksmåten fra hvordan Herren åpenbarte seg da han førte folket ut fra Egypt (sml. 2 Mos 3,13-15; 19,4; 20,2). Han er den sanne, den eneste Gud. Derfor er det første budet så viktig. For det finnes ingen frelse for den som vender seg bort fra ham.

Nettopp dette at den allmektige Gud er den som frelser, er det første som blir understreket. Og denne frelsen er ikke bare en engangs ulfrielse fra trelldommen. Gud leder og sørger for sitt folk, endog midt i den tørreste og heteste ørken (v. 5). Ja, han gir rikelig næring (v. 6a). Men ofte skjer det tragiske at når mennesker får alt det de trenger for sitt jordiske liv, blir de overmodige og glemmer de Herren (v. 6b).

Da skal de huske at Gud også er en nidkjær og heilig Gud, som ikke kan tåle synd. Også dette har han åpenbart for dem (sml. 2 Mos 20,56; 34,6-7). Her minner han om dette gjennom talende bilder. Ulykken kan komme like bràtt som et rovdyr overfaller dem som ferdes langs veien (sml. 5,14). Ja, det blir som å komme ut for de villeste av alle rovdyr (v. 8). Samtidig som disse bildene viser god naturkjennskap, mínner de om at menneskene ikke kan «temme» sin tilværelse slik at de kan greie seg uten Gud. De forsøkte å «temme» religionen ved å lage statuer av kalver, men Guds vrede kommer til å ramme dem på en måte de ikke tenkte.

Ingen hjelp utenom Gud – 13,9-13

Det første verset i dette avsníttet er giengitt ganske forskjellíg i N078/ 85 og NB88. Den første er forenklet og bygger på den greske oversettelsen Septuagínta, mens NB88 gjengir den hebraiske teksten – som riktignok har en uvanlig grammatisk form – mer nyaktig. Det siste understreker sterkere følgen av å vende seg fra Gud, den eneste som kan gí virkelíg hjelp.

I neste vers (v. 10) stílles spørsmàl til ettertanke for folket. De hadde krevd en konge (1 Sam 8) og valgt seg høvdinger og dommere etter eget forgodtbefinnende (sml, 8,4). Men når ulykken kommer, blir de borte (sml. 10,3.7).

Beretningen fra 1 Sam 8 danner bakgrunn for det som sies i v, 11. Gud tillot at folket fikk en konge (Saul) da de krevde det, og han virket også gjennom kongen. (Kongedømmet av Davids ætt fikk jo senere en sentral plass i den gamle pakts historie.) Men Herren var harm på folket fordí beveggrunnen var at de ønsket å være som andre folk. Og Gud hadde også makt til å ta fra dem kongen igien.

De neste versene presenterer igjen flere innholdsrike illustrasjoner. Den synd som en ikke vil vende om fra, blir ikke borte, men samles opp og fører til seinere ulykke og fordømmelse (v. 12). Ulykken kommer som en mislykket fødsel. Smertene er der, men det fører til død, ikke liv (v. 13). En fortolker har pekt på at det sarnrne bildet noen år seinere ble brukt av en gudfryktig konge (Esekias/ Hiskia) i en appell til Herren om hjelp i en desperat situasjon – en bønn som Herren hørte (1 Kong 19,3-4; Jes 37,3-4). Men for den som ikke vender seg til Herren, er det ikke noe håp.

Seier over døden – 13,14

Og likevel, mot den mørke bakgrunnen kommer det plutselig et sterkt lysglimt, et budskap om håp for den som tar imot Guds frelse. Det er budskapet om at Gud har makt også over døden og dødsriket, slik at døden ikke har noen brodd for den som setter sin lit til ham. Dette er et av de ordene fra Det gamle testamentet som danner bakgrunnen for avslutningen av det såkalte «oppstandelseskapitlet» i 1 Kor 15 (v. 55 er sitert etter den greske oversettelsen av Hos 13,14; sml. også Jes 25,8; Åp 1,18).

Mange moderne fortolkere har vanskeligheter med dette verset, og mener det bryter med sammenhengen. Derfor forståes det gjerne som spørsmål, slik at det blir domsord i stedet for løfte. Men teksten gir ikke grunnlag for dette, og anvendelsen i Det nye testamente viser tydelig at det er oppstandelsestroen som understrekes. Dessuten har jo profeten Hoseas tidligere forkynt Guds vedvarende kjærlíghet til Israel på tross av dets synd (se særlig 11,8). Det er derfor ikke unaturlig at innholdet skifter slik. Den siste setningen i verset er oversatt helt forskjellig i N078/85 og NB88, og gir dermed motsatt mening. I det første tilfellet blir det domsord, og knyttes til det som kommer etter. Men den tradisjonelle forstàelsen – som NB88 har beholdt – kommer fra den vanlige betydningen av det verbet som ligger til grunn, nemlig «angre». Da blir uttrykket en sterk understreking av at Gud ikke angrer sine frelsesløfter (sml. 4 Mos 23,19; 1 Sam 15,29). Denne forståelsen samsvarer best med det løftet som verset så sterkt framholder.

Dom over dem som ikke vender om 4 13,15-14,1

Her vender profeten tilbake til Efra’im og Israel. Uttrykket «bærer frukt» (N088) innebærer et ordspill. For navnet «Efra’im» betyr «dobbelt fruktbar», og han ble den førende stammen i Israel (13,1). Den frukt som omtales, er kanskje den periode av velstand som Israels rike nettopp hadde opplevd da Hoseas sto fram. (N078/85 har også her valgt en helt annen oversettelse på grunnlag av den greske oversettelsen Septuaginta.) Men dommen kommer, som en østavind, en vind fra ørkenen, som gir tørke og uår (sml. 12,2). Hele rikdommen går tapt.

Grunnen til dommen er klar: Folket var gjenstridig mot sin Gud (14,1). Og at dette ville bli resultatet av synd og frafall, hadde Gud allerede giort klart for lenge siden (se f.eks. 4 Mos 2625.33). Den grufulle skjebne som nevnes, var ikke uvanlig under krigshandlinger (Amos 1,13; 2 Kong 15,16).

Kall til omvendelse – 14,2-4

Det har ligget i bakgrunnen hele tiden at hensikten med profetens domsforkynnelse mot Israel var å kalle folket til omvendelse og frelse. Flere ganger er det klart uttrykt (kap. 2; 6,1-3; kap 11). Nà mot slutten av budskapet er det dette som har overvekten. Både de sterke domsordene over synden og de klare ordene om hva Herrens kjærlighet og nåde går ut på (f.eks. kap. 11; 13,14), tar sikte på å føre mennesker til frelse. Kallet til å vende om er med andre ord ikke bare en «appell», men er grunnlagt på en klar forkynnelse av lov og evangelium.

Det gjøres helt klart hva omvendelsen går ut på (v. 2): Det er (a) å vende seg til Gud, og (b) å erkjenne at synd er frafall fra Gud.

Videre har sann omvendelse med våre ord å giøre (v. 3; sml. 2,16-17). Det blir en ny bekjennelse. Ikke så at ordene i og for seg er det avgjørende. For det går an å tale fromme ord uten at hjertet er omvendt (Jes 29,13). Det som det her er tale om, er (a) at en for sine synders skyld begynner å rope til Herren om nåde (sml. Luk 18,13-14), og (b) at en som en følge av at Gud gir nåde, i sitt liv og sine ord begynner å takke og ære Gud. «Det gode» som den omvendte gir, er en frukt av omvendelsen, ikke noe som ytes for å fortjene frelse.

Innholdet i denne bekjennelsen og dette vitnesbyrdet som den omvendte kommer med, er også klart (v. 4): Det er på den ene siden å erkjenne at det er ingen virkelig hjelper utenom Gud (sml. 13,9), og at det er avgudsdyrkelse å søke frelse og vern andre steder. Ikke verdslig makt («Assur»), heller ikke egen makt og rikdom eller noe av det en selv kan prestere, kan berge en. På den andre siden er virkelig Herren en Gud som gir miskunn, en Gud som hielper den som står uten beskyttelse i seg selv («den farløse»).

Legedom – 14,5-9

Etter bekjennelsen fra dem som er onivendt, taler Herren på nytt om frelsen. Ett av de bilder som ofte brukes om Guds frelse, er «legedom» (v. 5; sml. 6,1; Jes 53,5). Det er ikke bare tale om hjelp til å bli bedre eller til å bli raskere frisk igjen, men om en lege som tar seg av og helbreder en som er dødssyk, en som ikke kan lege seg selv.

To trekk til understrekes i dette verset. At Gud frelser og leger på denne måten, er på grunn av hans kjærlighet og ikke noe annet. Legg merke til hvordan dette knytter forbindelsen tilbake til begynnelsen av boken (kap. 1-3). Og når Herren gir sin nåde, betyr det også at hans vrede «har vendt seg fra dem», Vi vet at grunnen til dette var at Guds vrede og straffen for synd ble lagt på Jesus i stedet for oss (sml. Jes 53,5- 6; Gal 3,13).

Legedom innebærer ogsà nytt liv. Her skildres det ved bilder av vakker, sterk, frodig og velduftende vekst (v. 6-7), Men først av alt understrekes det at det er Gud som gir veksten. Han er som den nærende «dogg».

Dette liv og denne vekst blir også til glede og nytte for andre (v. 8). Også dette skildres ved hjelp av flere treffende bilder. (Som flere nyere oversettelser har N078/ 85 «min skygge» istedenfor «hans skygge» – noe som kanskje synes mer naturlig, sml. Sal 91,1. Men denne gjengivelsen forutsetter at en bokstav er feilskrevet i den vanlige hebraiske teksten, og har heller ikke støtte i den greske oversettelsen.)

Som i folkets bekjennelse i vers 4, finner vi til slutt i Herrens tale også en understreking både av det negative og av det positive (v. 9): (a) Avgudsdyrkelse er ikke forenlig med det å høre Herren til (sml. 2,17). (b) Det er Gud som gir hjeip, vern og liv. Han hører bønn, og den vekst og frukt som er skildret ovenfor i forbindelse med det nye livet som den troende får, kommer fra Herren (sml. Joh 15,1 ?g.). (Også i begynnelsen av dette verset har N078/ 85 en annen oversettelse, denne gang en forenklet gjengivelse fra den greske oversettelsen Septuaginta. Den hebraiske teksten – sml. N088-virker vanskeligere, i og med at det er Gud som taler. Men den understreker sterkere at det er troen på den sanne Gud som gør det umulig å tilbe avguder.)

Den sanne visdom – 14,10

Profetens budskap avsluttes med ord som minner om den omtale av den sanne visdom som vi finner både i Salmene og andre steder (sml. Job 28,28; Sal 107,43; 111,10; Pred 12,13),

Budskapet er personlig rettet til alle som tar imot det. Herrens veier er rette. Det er de som fører til livet. For de «rettferdige», de som stàr i rett forhold til Gud, er det deres lyst å ferdes der Herren vil. Men «overtrederne», de som lever i synd, kan ikke følge Herrens veier uten at de vender om. (Sluit)

(Lektion 9 om profeten Hoseas af Guttorm Raen – Bibelsk Tro 4/1994   Shafan 19-03-22)