Profeten Hoseas – Leksjon 8

Profeten Hoseas – Leksjon 8

Guttorm Raen –  Bibelstudieserie Bibelsk Tro 3/1994

Andre hoveddel  Når kjærligheten mangler 6,4-11,11 forts.

Folkets mangel på kjærlighet sett i lys av Guds kjærlighet » 11,1-7

Dette kapitlet danner et høydepunkt i Hoseas’ budskap. Først skildres den store og uforskyldte kjærlighet Gud viste da han førte folket ut av Egypt. Sett i relieff mot dette virker folkets frafall enda mer tragisk. På tross av dette har ikke Herren holdt opp å vise sin kjærlighet og kalle folket til omvendelse.

Utgangen av Egypt var den grunnleggende frelseshandlingen i den gamle pakt, noe som det stadig vises tilbake til (v. 1). Følgelig innebærer dette også et forbilde som ble oppfylt i Jesus Kristus, endog i konkrete detaljer (Mat 2,15).

Men folket vendte seg bort fra Guds kall (v. 2). Forkynnelsen av Herrens vilje virket heller til forherdelse. (NO78/85 gjengir subjektet i begynnelsen av verset som «jeg» – det vil si Gud, i samsvar med Septuaginta, mens NB88 har flertall «de» slik den tradisjonelle hebraiske tekst har. Det siste må peke på at Herren talte til folket gjennom profetene, 6,5; 12,11.)

Gjennom flere bilder vises kontrasten mellom Herrens kjærlige omsorg og folkets syndige uforstand (v. 3-4). Herren veiledet, holdt dem oppe og helbredet. Han sørget for at de fikk menneskelig omsorg, ledet dem i sin kjærlighet, lettet byrder og sørget for livsopphold. Men folket skjønte det ikke. Bildet av å lette åket er en videreføring av det vi finner i 10,11; sml. Mat 11,29-30).

Forklaringen i v.5 viser at det som tidligere er sagt om å vende tilbake til Egypt (8,13; 9,3.6), først og fremst er ment som en íllustrasjon, for å minne Israel om hva det ble frelst fra. Denne gang skal dommen komme fra Assyria i nord. Dit må folket gå i fangenskap, og derfra kommer ødeleggerne (v. 6). (En del moderne fortolkere mener at ordet «ikke» i den hebraiske tekst må være en trykkfeil, sml. v. 11.)

Årsaken til dommen er helt klar. Israel skal ikke være i tvil om det er deres frafall fra Herren som gjør at ulykken kommer (v. 7). På tross av gjentatte kall til omvendelse, har de fortsatt på syndens vei. Derfor hjelper det ikke å begynne å rope Den høyestes navn når dommen kommer.

Guds evige kjærlighet – 11,8-11

Den kjærlighet Gud viste da han frelste Israel fra Egypt, har ikke tatt slutt. Måtte de bare forstå det og vende om! Dette avsníttet – det siste i den delen av boka som taler spesielt om folkets mangel på kjærlighet, skildrer Guds evige kjærlighet, og hva det betyr å vende om. For omvendelsen skjer ikke bare ved at mennesker ser at de kommer i ulykke. Grunnlaget for sann omvendelse er Guds kjærlighet og frelseshandlínger. Derfor er dette avsnittet en profeti om Messias og hans frelsesrike.

De intense spørsmålene viser bedre enn noe annet hvor sterk Guds kjærlighet er, og hvor mye det er om å gjøre at Israel forstår det (v 8). Egentlig fortjente de å lide samme skjebne som Sodoma og Gomorra og byene deromkríng (Adma og Seboim var nabobyer, 5 Mos 29,23; 1 Mos 19,241). Men Herren vil ikke la det skje (v. 9).

Håpet om frelse har ikke noe grunnlag hos mennesker, men alene i det at Gud er slik han er (v. 9), og at han er den som gir frelse. At dette ikke betyr at Gud slår av på kravene, viser understrekingen av hans hellighet (V. 9), og bildet av en brølende løve (v. 10; sml. 5,14). Den som forsøker å hevde seg overfor Gud, kommer ingen vei. Men den som tar imot hans Ord og følger ham, blir frelst.

Avsnittet munner ut i en profeti om samlingen av de frelste, eller Israels rest, fra alle jordens kanter (v. 10b-11; sml. Jes 11,12). Siden Det nye testamente anvender Hoseas’ profeti om et nytt Guds folk (1,10; 2,23) i forbindelse med hedningenes frelse (Rom 9,25 flg.; 1 Pet 2,10), er det mest nærliggende å tenke at denne profetien har en vid betydning og gjelder forkynnelsen av evangeliet til jordens ender (sml. Apg 15,14 flg.). Det nye testamente gjør det klart at også Israelsfolket har en framtid i Guds plan (Luk 21,24; Rom 11,25 flg.), men dette stedet taler ikke direkte om tilbakevending til Israels land.

Det er gudsfrykt og ydmykhet som skal prege det hjemvendte Guds folk. De frelste vet at det er bare hans nåde som gjør at dette kan skje. Det er ikke noe igjen av den stolte holdning som var så utpreget tidligere, men som Herren gjennomskuet(se7,10- 11). Nå har de latt seg fange av hans kallende Ord (sml. 7,12). Så får de bo trygt der Herren setter dem.

3. hovedtema: Forholdet til sannheten (12,1-14,10)

Opprør mot ham som er Sannhed – 12,1-3

Det første verset viser klart hva det dreier seg om. Mennesker som ikke holder seg til sannheten, stilles opp mot Guds hellighet og trofasthet.

Både Israels og Judas holdninger avdekkes. Om Israel påpekes særlig løgn og svik. Når det heter at Gud «omringes» av løgn, betyr det vel at folk prøver å unnskylde sin synd med nye åndelige usannheter. Angående Juda tales det om gienstridighet, altså uvillighet til å la Guds Ords sannhet få rom. Det verbet som er brukt, betyr nærmest «å springe vilt omkring». Det er altså tale om å ville være fri fra å følge det Gud har sagt. I første omgang ser kanskje ikke deres holdning så alvorlig ut, men i bunn og grunn er det tale om frafall fra sannheten i begge tilfelle.

Mennesker skal vite at de har med Guds å giøre. Og det som de først og fremst må være klar over, er at han er en hellig Gud, en som ikke kan tåle urettferdighet og usannhet. Men det sies også at han er trofast, noe som knytter det som er sagt her, til det budskapet som ble understreket i kap. 11. (NO78/ 85 har omskrevet siste del av v 1 nokså mye, slik at alvoret i gjenstridigheten ikke kommer så tydelig fram, og heller ikke at det er synd mot Guds hellighet som settes i fokus. Ordet for hellig står eiendommelig nok i flertall. De norske oversettelsene følger den tradisjonelle oppfatning at det er tale om et forsterket uttrykk for Guds hellighet.)

I v. 2 konkretiseres det hva Israels synd går ut pà. Først brukes det bilder, som viser at det som folket trakter etter, ikke er mer enn en ustadig vind. Østavinden kom fra ørkenen, og brakte derfor tørke (13,15). Kanskje bildet har en særlig betydning når en tenker på at Israel la an på å bli godtatt av Assyria, som lå i nordøst.

Med usannhet fører ødeleggelse. (NO78/ 85 har «vold», som i og for seg synes naturlig, men «ruin», «ødeleggelse» er mer dekkende for det hebraiske ordet.) Folket søkte vennskap med verdens makter, Assyria og Egypt, og ønsket hjelp fra dem heller enn fra Herren (sml. 5,13; 7,8.l1; 8,9-10).

Det neste verset taler om Herrens dom. Vi legger merke til at disse ordene er spesielt rettet mot Juda. Kan hende det er fordi Juda ennå forsto bedre enn Israel at det hadde med Gud å gjøre.

Lær av Jakobs historie! – 12,4-7

Igjen tar profeten fram eksempler fra Israels historie. Denne gangen er det avgjørende trekk fra Jakobs liv (sml. også v. 13). Det henvises til hans fødsel (sml. 1 Mos 25,24 flg.), kampen med Guds spesielle «engel» da han kom tilbake fra Haran (1 Mos 32,24 flg.), og hans to møter med Gud i Betel (1 Mos 28,22 flg. og 35,6 flg.).

Tre saker understrekes i dette avsnittet: (1) Det er Guds nåde det kommer an på. (2) Det er Herren, hærskarenes Gud vi har å gjøre med. (3) Hva sann omvendelse er (v. 7). Det er ikke bare å sørge over synd eller resultatene av ens synd, men å vende seg til Gud, begynne å leve i samsvar med hans Ord, og sette sin lit til ham.

Menneskelig rikdom, men åndelig fattigdom – 12,8-11

I disse versene skildres kontrasten mellom å vurdere ut fra verdslige verdier, og det å være rik i Gud (sml, Mat 6,19-21; Luk 12,15-21; Ap 3,17), Israel er blitt som et «kremrnerfolk» – et folk som setter materielle goder og økonomisk vinning høyest. Gud ser at det ikke bare er gode og rette midler som er brukt for å oppnå dette målet (v. 8). Ordet for «kremmerfolk» er egentlig «kana’anitt» – altså igjen et sterkt uttrykk for at det som skulle være Guds folk, skikker seg lik med «verden».

Når materielle goder gies første prioritet, fører det til åndelig forblíndelse (v. 9). Det kan endog gå så langt at en ikke ser noe galt i å følge vanlig «forretningsskikk», selv nâr egen vinning blir viktigere enn a «gjøre godt og dele med andre» (sml. Heb 13,16). Kan hende en har rett i at en ikke gør noe som er imot samfunnets lover, men Herren ser hva som rører seg i hjertet.

En skulle vel ha ventet at det nå ville ha blitt gjentatt domsord over en slik holdning. I stedet minner Herren først folket om frelsen og om sitt Ord (v. 10-12). Det ligger både en advarsel og en påminning i dette. Var det for at Israel skulle bli som andre folk, at Herren førte det ut av Egypt? (sml. 2 Mos 19,4-6) Løvhyttefesten, som ble feiret hvert år, minnet nettopp om hva Herren hadde gjort for dem. Nå som de er blitt overmodige, kan det hende at Herren også må ta fra dem de fine hus de har, og la dem bo permanent i telt.

Påminningen går for det første ut på à tenke over den frelse Herren har gitt, og hva den innebærer (V. 10). Dessuten har Gud gitt sin vilje klart til kjenne gjennom sitt Ord, gitt ved profetene (v. 11; sml. 6,5). Det er det de skal holde seg til.

Folket har blitt noe helt annet enn Herren kalte det til – 12,12-15

De siste versene i kapitlet understreker igjen kontrasten mellom det Herren har kalt dem til, og deres holdninger og handlinger. Først kommer spørsmål til påminning (v. 12). To steder nevnes, byen Gilead (sml. 6,8) og Gilgal, et sentrum for avgudsdyrkelsen (sml. 4,15). Om det siste brukes et ordspill på hebraisk: Gilgal skal bli til steinrøyser (flertall av ordet «gal»).

På nytt brukes eksempler fra Israels historie. Da Jakob tok saken i sin egen hånd, måtte han flykte, og endte opp som en flink sauegjeter 1 Haran (v. 13; 1 Mos 29-30). Men dette eksemplet blir videre et bilde på Herrens ledelse av Israel (v. 14; sml. Salm 23; Jes 63,11-14; Esek 3-1.11 flg.). 1 sin tid grep Herren inn, og sendte Moses for å føre folket ut av Egypt. Vi legger merke til at Moses her kalles en profet. en som er sendt av Gud for å tale hans Ord (sml. 5 Mos 18,15). Dette er trekk som har frelseshistorisk betydning, og danner bakgiunnen for ordene om Jesus som den gode hyrde «Joh 10; sml. Esek 34,23 tlg. »

Det siste verset i kapitlet er tragisk. Pa tross av alt det Herren hadde gjort for Israel, satte folket seg opp mot Herren og hånet ham. Men den som gør det, og ikke vil vende om, kan ikke unngå å møte Guds vredes dom. (Forts. i neste nr.) (Forts. i neste nr.)

(Lektion 8 om profeten Hoseas af Guttorm Raen – Bibelsk Tro 3/1994   Shafan 12-03-22)