Profeten Hoseas – Leksjon 7

Profeten Hoseas – Leksjon 7

Guttorm Raen – Bibelstudieserie Bibelsk Tro 1/1994

Andre hoveddel Når kjærligheten mangler – 6, 4-11,11

Materialistisk og umoralsk religion – 9,1-6

I profetskriftene i Det gamle testamente finner vi mange treffende karakteristikker av hvordan mennesker tenker og oppfører seg når de glemmer Gud. Det er ikke vanskelig å se at mange av dem er høyst aktuelle også i dag.

Men synes vi disse eksemplene er treffende, må vi også være klar over at Guds dom over synden er like treffsikker. Profeten Hoseas forkynner stadig mer om hva dette innebærer. Samtidig gjøres det klart hva Guds kjærlighet virkelig innebærer.

I slutten av forrige kapittel leste vi om hvordan folk var opptatt av festlig religionsutøvelse og materiell lykke. Nå gjør Herren det klart hvor lite verdens glede er verdt. Israel søkte samme glede som en mente verdens folk hadde (v. 1). Men det var en glede som innebar at en falt fra Herren. Ja, folket gikk så langt at det elsket vinning som var et resultat av synd. Uttrykket «horelønn» viser hvor dypt fallet var – skammelig i menneskers øyne, men enda mer uttrykk for at en hadde forkastet Herren (sml. 2,5).

Det første tegn på dommen er at de materielle goder som de mente var grunnlaget for lykke og velstand, ikke engang skal gi dem nok til livsopphold (v. 2).

For det andre mister de det landet Herren hadde gitt dem og må vende tilbake til fangenskapet som Herren engang frelste dem fra ved utgangen av Egypt (v. 3). Dette er uttrykt på dobbelt måte (sml. v. 6). At de skal vende tilbake til Egypt, skal nok først og fremst forståes på billedlig måte (sml. 11,5), selv om en del av folket også havnet der til slutt (sml. Jer 42-44). Egypt står som symbol på syndens trelldom (sml. 2 Mos), mens Assur (Assyria) er den makt som denne gang kommer til å gjøre folket til fanger.

Det alvorligste ved fangenskapet er syndens urenhet (v. 3b-5). De kan ikke holde gudstjeneste for den sanne Gud. En gang brydde de seg ikke om det – nå blir det umulig. Kan hende de vil bli minnet om det, særlig på de spesielle dagene som var knyttet til tempeltjenesten. Men hva hjelper det? (v. 5)

Deres tragiske endelikt skildres konsist i v. 6. De prøver nok å flykte fra ødeleggelsen, men møter sin ende i fangenskapets land. Memfis var et av de viktigste sentra i Egypt, ikke minst i religiøs betydning. Folk tar med seg det de kan av verdisaker, men både dette og deres boliger dekkes til slutt av nesler og tornekratt.

Åndelig lederskap  i frafallstíder – 9,7-9

Disse versene kan forståes på to forskjellige måter – alt etter som det med «profeten» som det er tale om, menes en sann eller en falsk profet. I profeten Hoseas tales det om begge deler.

I 4,5 ble det nevnt falske profeter blant de åndelige ledere som fører folket vill. De omtales i entallsform for å understreke den personlige adresse for dommen. Derfor er det mulig at det er dette det tenkes på også her. Når dommen og ulykken kommer, viser det seg hva folkets åndelige lederskap er verdt. Åndelige veiledere – profeter – hadde det saktens vært nok av også under frafallet. Men det var ledere som ikke brydde seg om å veilede etter Herrens Ord. Nå står de fram som vanvittige, fordi de ikke vet råd for folkets skade. Det er folkets synd som har giort at det er blitt slik. Profetene skulle ha vært åndelige vektere for folket, men er i stedet blitt ledere som fører dem i åndelig trelldom.

Men v. 7-8 kan også tenkes å skildre folkets holdning til en sann profet. De sanne profeter omtaler Hoseas helst i flertallsform (6,5; 12,11). Men dersom det konkret er tenkt på den holdning han selv ble møtt med fra et frafallent folk, blir entallsformen her naturlig. Han har nok stått overfor noe av den samme motstand som det for eksempel fortelles om i forbindelse med Jeremias (Jer 15,10 flg.). Han ble kalt vanvittig av folk for sin forkynnelse, men det var folkets synd som var problemet. En «fuglefangersnare» er han blitt ( v. 8 – omskrevet i NO78/ 85) fordi det har gått nettopp slik med folket som han hadde sagt. Men selv i det som skulle være Guds hus, er det fiendskap mot det sanne budskap som dominerer.

Begge disse fortolkningene gir uttrykk for viktige bibelske sannheter, og passer godt i sammenhengen. (NO78/85 heller åpenbart til den siste.) Men siden det er dommen over Israel som skildres, er det kanskje mest naturlig å forstå entallsformen i lys av 4,5 – der ble kunngjort dom over den som opptrådte som en falsk profet. I tillegg synes Hoseas ellers å være tilbakeholdende når det gjelder den personlige siden av hans virke.

«Det er fiendskap i hans Guds hus»! (v. Bb) Slik vises frafallet tilfulle. Det er ikke bare tale om uvennskap mellom mennesker. Saken er at nettopp lederne i det som skulle være Guds hus, er blitt motstandere av sann og klar forkynnelse av Guds Ord (sml. eksemplet i Amos 7,12-13).

Det ser ut til at fordervelsen er total (v. 9). Både religiøst og moralsk kan situasjonen sammenlignes med de mest avskrekkende hendelser en kjenner til. Det som skjedde i Gibea, var et tilfelle hvor mennesker som hørte til Israels folk, opptrådte like ille som de gjorde i Sodoma og Gomorra (Dom 19,15-30). Men Herren vet om det, og skal straffe synden.

Ingenting lært av historien – 9,10-17

Profeten tar stadig fram flere eksempler fra Israels historie. Han nevner både avskrekkende eksempler på synd og følgene av den, og på Guds hjelp og nådegjerninger. Men i sin nåværende situasjon bryr ikke Israel seg noe om den lærdom som disse eksemplene gir.

Her blir folket først minnet om den miskunn Gud viste da han førte det ut av Egypt (v. 10). Da var de et folk til behag for ham – som druer i ørkenen. Men endog på vandringen mot det lovede land falt de fra ham i den mest grufulle avgudsdyrkelse (4 Mos 25). Bildet av frukten på fikentreet peker framover mot Jesu lignelse av Israel som et fikentre uten frukt (Matt 21,18-19; sml. Hos 9,16).

Fordi Israel nå på nytt har falt fra Herren, kommer dommen nettopp over det som de satte høyest (v. 11-14). Barnløshet ble sett på som en stor ulykke i gamnieltestamentlig tid. Ja, endog de barn som de har fått, skal de miste (v. 12). Som vi har pekt pä tidligere, er det ikke vanskelig å finne paralleller mellom den umoralske avgudsdyrkelse som ble praktisert i Israel, og vår tids vekt på seksuell frihet – kanskje med den forskjell at mange i våre dager ikke er så bevisst religiøse. Men Guds dom kommer over løssloppen umoral. (I v. 13 har en del moderne oversettelser – men ikke våre vanlige norske – valgt å bygge på den greske oversettelsen Septuaginta i stedet for den hebraiske tekst vi har. Det gir en helt annen mening i begynnelsen av verset.)

Den velsignelse Gud hadde gitt Israel, kunne sammenlignes med herligheten i Tyrus, som på den tiden sto fram som en særlig velstående by (v. 12; sml. Esek 27). Men det kommer en dag da de endog må se på at deres barn blir drept.

Et annet eksempel fra Israels historie er Gilgal (v. 15). Dette var et av hovedsentrene for avgudsdyrkelsen i Israel (4,15; Amos 4,4). Antagelig er det samme sted hvor folket stadfestet Saul som konge (1 Sam 11,14 ?g.). I så fall gir tanken på Sauls historie en spesiell bakgrunn for omtalen av alle folkets førere som «opprørere».

Folkets fiendskap (v. 7.8) betyr at også Gud er blitt deres «fiende». Fordi Gud hater synden, hater han også dem som ikke vil vende om fra synd (v. 15).

Dommen viser seg på ulike måter (v. 16): Nederlag, åndelig uttørking, tap av livsfrukt. Men aller verst er det at Gud forkaster dem (v. 17). De søkte hedningefolkenes vennskap. Men resultatet blir at de må vandre omkring som flyktninger blant folkene. Her kommer et nytt trekk i tillegg til det som har vært nevnt tidligere om bortførelse til Assyria og Egypt.

Oppløsning av samfunnet – 10,1-4

En følge av frafallet fra Herren er ikke bare at avgudsdyrkelse florerer, men også at samfunnet går i oppløsning. Merk et nytt trekk i bildet av fikentreet (sml. 9.10.16).

Først nevnes den religiøse siden: Velstand brukt til mer praktfulle religiøse kunsverk (v 1). Men hovedhensikten ser ut til å være â framheve sine egne evner. Det er ikke tale om gudsfrykt (v. 2). Og nettopp de religiøse kunstverk som de satte slik pris på, skal bli ødelagt.

Ulykken i samfunnslivet blir synlig ved at de mister sin konge (v. 3). De har ikke lenger noen pålitelig øvrighet.

Men årsaken ligger dypere (v. 4). Respekten for forskjellen mellom rett og galt er blitt borte, både i tale og gierning (sml. 4,2). De skifter allianse etter det som synes mest hensiktsmessig i øyeblikket. I siste del av verset finner vi igjen ulik oversettelse av samme ord i NO78/85 og NB88 (sml. 5,1). Her er det den første som velger oversettelsen «dommen». Men bildet synes mer treffende om en tenker på de fatale konsekvenser det har â forvrenge lov og rett.

Dom over både religion og samfunn – 10,5-8

Det dobbelte forfall i religion og samfunnsliv møtes med Guds dom over begge deler. Som i foregående avsnitt tales det her først om den religiøse siden. Det er frykt forbundet med avgudsdyrkelsen, men ikke for den synd som er knyttet til den. Frykten gjelder det at de skal miste sine avguder! (v. 5). (Om det symbolske navnet Bet-Aven – også i v. 8, se 4,15; 5,8. Om «kalven» sml. 8,5.)

Nettopp det de regnet som sitt høyeste religiøse symbol, skal bli ført bort som presang til den fyrsten som undertrykker dem (v. 6. Om tittelen på Assyrias konge, se 5,13). Menneskene la store planer. Men nettopp disse skal bli dem til skam (sml. 7,16)

Hvor lite folkets konge er verdt når dommen og omveltningen kommer, er skildret med et treffende bilde (v. 7). Deretter vender profeten igjen tilbake til det religiøse frafall og dommen over det (v. 8). Når det går opp for folk hvor alvorlig dommen er, blir de fylt av panikk, og kommer med meningsløse utrop for om mulig å komme bort fra dommen. Dette er en situasjon som refereres flere steder i Det nye testamente (Luk 23,30; Åpenb 6,16). Slik blir dommen over Samaria også et bilde på menneskers stilling i møte med den endelige dom.

Folkets synd stilt overfor Guds lov – 10,9-15

Igjen blir Israel minnet om sin syndige historie, slik den har kommet til uttrykk siden ugjerningen i Gibea (sml. 9,9). For denne historien har bare fortsatt. (Til forskjell fra NO30 gjengir de nyere oversettelsene den siste delen av v. 9 som et spørsmål.)

Dommen kommer í Guds time, ikke når mennesker tenker (v. 10). Den «dobbelte synd» er det vel mest nærliggende å forstå om religiøst og moralsk frafall (sml. v. 1-8), dersom det ikke rett og slett er ment som et uttrykk for at synd legges på synd. Noen har også tolket det som frafall fra den sanne gudsdyrkelse i tabernaklet/ templet såvel som fra kongen av Davids ætt som Gud hadde utpekt. (De som leser NO30, vil finne en annen oversettelse i siste del av verset: «når jeg binder dem fast til begge deres misgjerninger». Verbet «binde» er i samsvar med den tradisjonelle forståelsen av den hebraiske tekst, mens «tukte» samsvarer med den greske oversettelsen. Gjengivelsen i NO30 er ikke lett å forstå, men den gir sterkere uttrykk for resultatet av den forherdelse som følger med synden, og det faktum at Guds lov gjør det umulig for mennesker å komme løs fra synden ved egen makt.)

Bilder fra jordbruket illustrerer både Israels tilstand under synden, og hva som er Guds vilje. Tresking var det letteste arbeidet, hvor dyrene kunne gå rolig og fikk anledning til å ete (v. 11), Slik ønsket folket bare å høste fruktene av Guds velsignelse. Men under Guds tukt må de også gjøre det tunge arbeidet som er nødvendig for at det skal bli frukt.

Guds vilje er et liv i rettferdighet og kjærlighet (v. 12). Dette er den målestokk som folkets synd stilles opp mot. Men Herren vil gi sin retlferdighets gave til dem som søker ham.

Folket brydde seg ikke om Guds vilje. I stedet sådde og høstet de synd, urett og løgn (v. 13; sml. 8,7; Gal 6,7). De stolte på menneskers kløkt og makt istedenfor på Herren.

Så er dormnen uunngåelig. Enda et eksempel fra historien taes fram for å illustrere dette – denne gang antagelig fra nyere tid (v 14). Navnet Salman er ellers ukjent, men den tradisjonelle oppfatning at det er en kortform av navnet Salrnanassar, virker sannsynlig (sml. 2 Kong 17,3-5). Stedet Bet-Arbel er heller ikke nevnt andre steder. Selv ikke om det ser ut til ä vises et glimt av lys, kan Israels konge og folket reddes (v. 15). Men Herrens kjærlighet til folket varer likevel ved. Hva det betyr, handler kapittel 11 om. (Forts. i neste nr.)

(Lektion 7 om profeten Hoseas af Guttorm Raen – Bibelsk Tro 1/1994   Shafan 26-02-22)