Profeten Hoseas – Leksjon 5

Profeten Hoseas – Leksjon 5

Guttorm Raen – Bibelstudieserie Bibelsk Tro 5/1993

Når gudskunnskapen forkastes (4,1-6,3)

Advarsel til dem som bekjenner den rette tro – 4,15

Hittil i kapittel 4 har vi lest om hvordan det går når et folk – i dette tilfellet Israel – forkaster den kunnskap som Gud gir. Her kommer et avsnitt med advarsel til Juda – det folket som hadde beholdt de mosaiske ordninger konsentrert om templet i Jerusalem. I motsetning til de fleste i Israel, som hadde innført egne religiøse ordninger, holdt folket i Juda fast ved de ordninger som Gud hadde gitt dem i den gammeltestamentlige åpenbaring – i alle fall i det ytre (sml. 1,7).

Men også Juda trenger å bli advart mot å følge den veien som Israel har slått inn på. Det må ha vært en tiltrekníngskraft i de religionsformer Israel hadde valgt, som kunne være fristende også for dem som hørte til i Juda.

Advarselen er tredobbel: To ganger advares det mot å dra dit hvor Israel hadde sentra for sin selvbestemte gudsdyrkelse, og én gang mot å tale på samme vis som dem.

Gilgal var et sentrum for avgudsdyrkelse (sml. 9,15; 12,12) og nevnes gjerne sammen med Betel (Am 4,4; 5,5). Det var antagelig ikke det Gilgal som lå nær Jeriko (Jos 4,19), men et sted lengre nord i Israel. Bet-Aven betyr «tomhetens hus» eller «Ondskapens hus», og er sikkert brukt i stedet for navnet Betel («Guds hus», sml. 5,8; 10,5). Opprinnelig var det navne på et sted i nærheten (Jos 7,2). Betel var det viktigste religiøse sentrum i landet, det sørligste av de to steder hvor kong Jeroboam satte opp en gullkalv (1 Kong 12,29). Vi legger merke til at for at Judas folk skal bevare sin tro, skal det ikke bare unngå avgudsdyrkelsen, men i det hele tatt la være å dra til de steder hvor den foregår.

Det tredje punktet har å gjøre med den tale en fører. For folk i Israel var det blitt vanlig å sverge ved Herrens navn. Det kan være at de slik ville understreke sin fromhet, eller kanskje det mer var en tankeløs vane. Også slik en praksis advares Juda mot å ta etter.

Synderes dårlige eksempel – 4,16-19

De følgende versene viser årsaken til advarselen. De to bildene i v. 16 er talende for dem som kjenner til husdyr. Kyr er som regel fredelige, men blir de først ville, er det så å si umulig å holde styr på dem. Fordi Israel åndelig sett er blitt slik overfor Herren, får de heller ikke eie de velsignelser som Herren gir (sml. siste del av verset med Sal 23,2).

Neste vers omtaler saken uten bilder. Her nevnes Efraim istedenfor Israel fordi den var den førende stammen (sml. 5,3). Folket er så bundet av avgudsdyrkelsen at det ikke er håp lenger.

Den hebraiske ordlyden i v. 18 er vanskelig, men vi kan ikke gå i detaljer om det her. Noen oversetter med presens, og legger dermed vekt på folkets vedvarende synd. Andre oversetter med fortid, og understreker grunnen for dommen. Kan hende det siste passer best i sammenhengen. Folkets ledere omtales som «skjold» (sml. Sal 47,10 – 1978/85- oversettelsen – NO78/ 85 – har ikke med dette ordet). Lederne skulle danne vern og vakt om det som var rett. I stedet er de blitt foregangsmenn i skammelig synd. Derfor kommer dommen brått og voldsomt, som en storm (v. 19).

Lederne kalles til ansvar – 5,1-3

Til forskjell fra den nokså vanlige tankegang at de som er i høye posisjoner kan tillate seg noe som ville være galt for vanlige folk, stiller Gud lederne til ansvar først (sml. 4,18). Både de religiøse og de politiske ledere nevnes – prester og kongehus.

Den midterste delen av verset er gjengitt nokså forskjellig í de norske oversettelsene. På hebraisk står et ord som kan bety (utøvelse av) rettferdighet (sml. 2,21; 12,7), eller dom (sml. 6,5).

NO78/85 har valgt det første, som legger vekten på ledernes oppgaver, NB88 det siste, som legger vekten på Guds dom. Ut fra sammenhengen må jeg nok si at det siste virker rettest.

De stedene som er nevnt, ser ut til å være steder som før var knyttet til positive hendelser i Israels historie (dommertiden), men som nå er blitt steder hvor avgudsdyrkelse foregår. Det var flere byer som het Mispa (som betyr «vakttårn»). Dette kan være stedet hvor dommeren Jefta hadde sitt tilholdsted (Dom 11,11), som lå i Israels rike. Det mest kjente Mispa, hvor Samuel samlet folket og Saul ble kåret til konge (1 Sam 10,17), hørte til Judas rike (Benjamins stamme; men sml. v. 8 nedenfor). Tabor-fjellet er knyttet til Baraks seier over kana’aníttene (Dom 4,6). I neste vers omtales folket som opprørere, det vil si mot Gud. (Det er brukt et sjeldent ord, men når NO78/85 gjengir det med egennavnet Sjittim, forutsettes det at ordet er litt feilskrevet i de hebraiske håndskrifter.)

De som forherder seg i synd, mener gjerne at de kan gjøre det uten at Gud griper inn. Men han kjenner til alle ting (v. 3), og skal i sin tid stille dem fram for dommen.

Syndens vesen og følger – 5,4-7

Både v. 4 og flere andre uttrykk i det følgende viser i lettfattelige uttrykk hvordan synden virker. Syndens gjerninger gjør menneskene bundet så de ikke kan vende om. Dette har en dobbelt side: Forderv i hjertet, og det at de har mistet kjennskapet til Herren.

Stolthet er et annet dominerende trekk i den syndefulle holdning (v. 5). Den hindrer omvendelse, og er samtidig nettopp noe som Gud skal dømme (sml. 7,10; Jak 4,6).

Et tredje trekk er gjernlngsreligion. De forsøker ä få forholdet til Gud i orden ved sine egne offer (v. 6). Men det er ikke slik Herren finnes.

Utroskap mot Herren og det han har sagt, er kjernen i det hele (v. 7). Og de har brakt denne innflytelsen videre til sine etterkommere (sml. 2,4). Så kommer deres falske gudsdyrkelse til å ødelegge dem. Nymåne hadde ofte en spesiell betydning for folk som levde i nær kontakt med naturen. Men markeringen kunne lett utarte til en hedensk fest (sml. Jes 1,13 flg.).

Kunngjøring av dommen – 5,8-9

Basun og trompet ble blant annet brukt til varsling og for å kalle til samling (sml. 2 Mos 19,13; 4 Mos 10,2 flg.; Jes 18,3). Her er det varsling av dommen. Flere sentrale steder í det sørlige Israel, og til dels i Benjamins land, blir nevnt. (Om Gibea og Rama, sml. 1 Kong 15,17-22; 1 Sam 7,17; 13,15. Om Bet-Aven, sml. 4,15.)

Igjen nevnes Efraim som representant for folket, fordi det var den førende stammen (v. 9). Dommen kommer nok uventet for dem som ikke har brydd seg om Herrens Ord, men den er kunngjort på forhånd.

Dommen og dens årsaker – 5,10-12

I dette avsnittet omtales både Israels og Judas folk. For også Judas fyrster opererte med skiftende grenser når det gjaldt hva som var rett og galt (V. 10). Bildet av å flytte grensesteiner har en spesiell betydning i Bibelen. Det var knyttet en særlig forbannelse til en slik gjerning (5 Mos 19,14; 27,17; Ordspr 23,10).

Mens Judas ledere flyttet grenser – i overført betydning, lå Israels folk direkte under for en undertrykkende praksis og tankegang (v. 11). Dette verset er gjengitt nokså forskjellig i NO88 og 1978/85- oversettelsen. Angående «dom» eller «rett» henvises til v. 1. I siste del av verset følger NO78/ 85 den greske oversettelsen Septuaginta, som tydeligvis har forstått teksten som om det sto et annet ord enn det som er gjengitt i NB88 med «menneskers bud». Dette ordet finnes ellers bare i Jes 28,10- 13. «Menneskebud» eller «menneskers bud» er en god gjengivelse, siden det er tale om å følge regler og tanker som ikke stammer fra Gud.

Derfor blir Gud for dem, både Juda og Israel, som noe som fortærer dem innenfra, som møll eller råte. (Når NO78/85 gjengir det første med «verkesár», er det fordi en mener det passer bedre til de bildene som brukes i neste vers. Men ordet betyr «møll» alle andre steder det forekommer i Det gamle testamente – selv om NO78/ 85 av spesielle grunner har et annet ord også i Job 27,18; sml. Job 4,19; 13,28.). Og når en går videre til v. 14, skifter det igjen til et helt annet bilde.)

Den hjelp mennesker helst vil ha, nytter ikke – 5,13-15

Omsider begynte syndens skade å bli følbar (v. 13). Men i stedet for å vende seg til Herren, søkte de hjelp hos en menneskelig stormakt, Assyria. (Det uttrykket som NB88 her og i 10,6 på tradisjonelt vis gjengir med «kong Jareb», det vil si «kong Stridbar», heter i NO78/85 «storkongen». Det siste var en vanlig tittel for kongen i Assyria, men forutsetter en annen deling av de hebraiske ordene enn den tradisjonelle.)

Når folk søker slik hjelp istedenfor å søke Herren, får de oppleve at følgene av synden, og Herrens dom, blir som når en løve angriper og røver (v. 14).

For det andre får de – om de oppdager det- se at Herren har forlatt dem (v. 15). Men Herrens hensikt med dette er ikke ulykke. Han ønsker at de skal erkjenne sin synd og vende om til ham. I disse siste ordene ligger det også et håp om frelse.

Omvendelse – 6,1-3

I de siste versene i avsnittet om gudskunnskapen gjør profeten seg til talsmann for mennesker som vender om. Skal vi dømme etter det vi leser om folkets videre historie, var det neppe mange som aktet på dette budskapet. Men det Herren har lovt, står fast. Det som er sagt i v. 1-2, bygger på den erkjennelse av hvem Herren er som Moses uttrykte i sin avskjedssang (5 Mos 32,39, sml. 1 Sam 2,6; Jes 19,22; Jer 17,14). Vi finner de samme toner i Det nye testamente (sml. Rom 11,22; lov og evangelium).

Det kan være rett â gjøre oppmerksom på at det også finnes andre tolkinger av dette verset. Noen mener det er Israel selv som taler slik, uten at «omvendelsen» er en hjertesak (sml. Sal 78,34-36). Men i lys av det som er sagt i siste vers i kap. 5, er en slik forståelse lite rimelig.

Den tidsangivelsen som nevnes i v. 2, er vel ment som en understreking av sikkerheten i Herrens løfte. Vi finner ikke steder i Det nye testamente som direkte anvender dette om Jesu død og oppstandelse, hvis ikke da 1 Kor 15,4 bygger på dette stedet. I så fall blir det en direkte messiasprofeti, men kanskje det er å legge for mye i ordlyden (sml. flertallsformen). I alle fall vet vi at Jesu verk er grunnlaget for at Gud tar imot syndere som vender om.

Til slutt understrekes det hvor viktig det er å kjenne Herren (sml. 5,4). Da vender han seg ikke bort (sml. 5,15), men en får møte ham som den som gir lys og liv (sml. 14,6; Joel 2,23). Da er det han som står i sentrum for oppmerksomheten – i motsetning til alle andre slags innflytelser og idéer (beskrevet i kap. 5). Vi ser igjen hvordan gudskunnskap og det personlige samfunn med Herren hører sammen (sml. 4,1). Det er tale om å lære og å ivre etter. Vi lærer ham å kjenne gjennom hans Ord, og det han taler til oss og gir oss, gir trang til ä lære ham enda bedre å kjenne. (Forts. neste nr.)

(Lektion 5 om profeten Hoseas af Guttorm Raenl – Bibelsk Tro 5/1993   Shafan 12-02-22)