Profeten Hoseas – Leksjon 4

Profeten Hoseas – Leksjon 4

Guttorm Raen – Bibelstudieserie Bibelsk Tro 4/1993

Innledning (4,1)

Den andre delen av Hoseas-boka (kap. 4-14) består av direkte profetiske budskap. Den kan inndeles på forskjellige måter. Av de inndelinger jeg har sett, mener jeg den jeg har funnet hos den amerikanske lutherske fortolkeren Theo. Laetsch er den som gir best oversikt, og som samsvarer mest med innholdet.

lfølge denne danner 4,1 innledning til eller overskrift over det som følger. Det nevnes tre hovedtyper av synd som Herren dømmer folket for, og hver av disse omtales nærmere i resten av boka. Det begynner med den som nevnes sist. Dermed kan denne delen av Hoseas-boka deles inn i tre avsnitt:

4,2-6,3:           Gudskunnskapen er forlatt.
6,4-11,11:       Kjærligheten mangler.
12,1-14,10:     Sannheten er borte.

For en slik inndeling taler også det bestemte budskapet i 4,1: «Herren har sak med folket». Dessuten avsluttes hvert av disse avsnittene med frelsesløfte og kall til omvendelse, etter at følgene av synden og dommen over den er forkynt. Vi skal se at det gir en dypere forståelse av innholdet i de følgende avsnitt når de på denne måten knyttes direkte til det som er sagt í 4,1. 

Før vi går videre, er det viktig ä se på hovedordene i dette verset. Det innledes med at hele folket kalles til ä høre Herrens budskap. Menneskene kalles til oppør med Herren på grunn av deres synd.

Dette med å føre «sak» er viktig i Det gamle testamente. Vi møter det ofte i profetenes tale (f.eks. Mi 6,2 flg.; Jes 3,13 flg.), så vel som andre steder (Sal 50). Spesielt to sider av dette bør understrekes i denne sammenhengen: (1) Guds dom over synd. (2) For den som gir Gud rett, vender om og tror hans frelsesløfte, vendes dommen til syndsforlatelse og frelse (Jes 1,18; 43,22-28). Begge disse trekk danner en viktig bakgrunn for NT’s budskap om rettferdigørelsen.

Den første synd som nevnes, er at folket har forlatt sannheten. Grunnbetydningen av det hebraiske ordet er: Det som er sikkert, som er til å stole på. Sannheten er knyttet til Gud selv og hans Ord (2 Mos 34,6; Jer 10,10; Salm 119,142; Dan 10,20). Anklagen mot folket går ut på at en har forvrengt det Gud har sagt, og laget seg egne normer for hva som er rett og galt (Hos 12,1.9).

For det andre mangler kjærligheten. I 1978/85- oversettelsen finner vi en annen gjengivelse av dette ordet – «troskap». NO88 oversetter med «kjærlighet» tre av de fire gangene ordet forekommer i Hoseas-boka (4,1; 6,46), og med «miskunnhet» den fjerde (12,7). Selv om det må sies at troskap er en viktig side av sann kjærlighet, er det i virkeligheten to helt forskjellige forstâelser av ordet som reflekteres.

Den tradisjonelle oversettelsen av det hebraiske ordet er «kjærlighet», «miskunnhet», «godhet». I mye av nyere tids fortolkning har det synet slått igjennom at begrepet skal knyttes til Guds pakt med folket på en slik måte at det betyr troskap mot pakten. Vi kan ikke si så mye om dette her. Dette med pakten er en sentral del av Det gamle testamentets budskap. Men det blir ikke så liten forskjell på om en knytter troskap ensidig til pakten, eller om en ser Guds frie, evige kjærlighet og miskunn som det grunnleggende (sml. 2 Mos 34,6 flg.). Det første virker for snevert, og kan nok legge til rette for en lovisk forståelse.

For det tredje har folket forkastet gudskunnskapen. Kunnskapen er personlig, og dette er en side som 1978/ 85-oversettelsen understreker ved å gjengi det med «kjennskap». Men objektiv kunnskap, forstand og visdom hører også med (sml. 2 Mos 31,3; Sal 119,66). At folket har forlatt gudskunnskapen, er den første synden som profeten påviser og dømmer.

Gudskunnskapen er forkaste (4,2-6,3)

Når vi tenker over hvordan det har gått tilbake med kristendomskunnskapen i vårt eget land, og hvordan andre normer er blitt allment godtatt, skjønner vi hvor aktuelt dette budskapet er også i dag.

For oversiktens skyld kan vi dele avsnittet opp slik:

4,2-14:      Hvordan synden arter seg, og følgene av den.
4,15-19:    Advarsel til Juda.
5,1-12:      Ledernes og folkets ansvar for sin synd.
5,13-15:    Feil botemiddel.
6,1-3:        Kall til omvendelse.

I gjennomgåelsen vil vi til dels dele opp i mindre enheter.

4,2-5 – Opprør mot Guds bud, og følgene av dette

At folket har forlatt kunnskapen om Gud, vises ved at de både taler og handler imot Guds bud (v.2). Det er synd mot «lovens andre tavle» som først oppregnes. Ordet for hor er det samme som i de ti bud (sml. kommentar til 1,2).

Det er Guds vilje med mennesker og forholdet mennesker imellom som det først settes søkelyset på. Siste del av verset understreker at dette ikke bare er isolerte tilfelle, men en tankegang og oppførsel som gjennomsyrer folket. Samtidig viser ordlyden i følgende at hvert enkelt menneske stilles til ansvar overfor Gud for sine gjerninger. Det er ikke vanskelig å finne tydelige eksempler i våre dager på at et ugudelig menneskesyn preger folks tankegang slik at de ikke betrakter det som noe galt å handle direkte imot Guds bud. (Tenk for eksempel på den lovbestemte «rett» til å ta livet av ufødte barn, og den utbredte praksis med samboerskap eller homofili.)

Folkets synd går både ut over menneskene selv og over deres omgivelser (v. 3; sml. 2,9.12). Det er Guds dom det er tale om.

Den åndelige situasjonen er så mørk at den omtales med bitter ironi (v. 4). Det er jo slik at den som forkynner Guds Ord, også skal dømme synd. Men nå blir det ikke godtatt. Meningen i første del av verset kan enten være at det ikke nytter å påpeke synden, eller at folk ikke vil tillate at det blir gjort. (1978/85-oversettelsen har ikke tatt med det innledende ordet i verset.)

Bildet av å trette med en prest (v.4b), må forståes i lys av Det gamle testamentes ordninger. Prestene skulle forkynne Guds vilje og dømme om hva som var rett og galt. For den som satte seg opp i mot dette, fantes det ingen formildende omstendigheter (5 Mos 17,12).

Dommen skal settes i verk, og den skal ramme både dag og natt, og gjelde alle – åndelige veiledere så vel som andre (v. 5). Profetene nevnes fordi de var falske profeter, som ikke brakte Guds Ord. At «mor» omtales spesielt, knytter denne dommen til det som er sagt i bokens første del (sml. 2,2).

4 6-10 – Årsaken understrekes

Begrunnelsen for dommen er klar: Folk har ikke den kunnskap som Gud gir (v. 6a – omskrevet i 1978/85-overs.). Det er en sterk benektelse som er brukt. Gudskunnskapen er nærmest tilintetgjort. Det er ikke tale om noe de ikke har kjent, men om en åndelig kunnskap og innsikt de har forkastet. Og dette gjaldt det folk som var utvalgt til å være Guds folk.

Følgelig handler Gud med dem etter deres synd. Dommen uttales på dobbel måte: Fordi de har forkastet gudskunnskapen, skal Gud forkaste dem, og fordi de har glømt hans lov, skal de også bli glømt av ham. Vi legger merke til at uttrykket «Guds lov» tilsvarer kunnskapen. Det siste er nevnt to ganger, og det første en gang i dette verset.

Videre ser vi at dommen rammer både dem som hadde ansvar for å lære folket Guds vilje, og folket som helhet, fordi de fulgte feil veiledning. Prestene var – ved siden av â utføre offerhandlingene – pålagt â lære folket Guds lov (sml. 5 Mos 33,10).

De neste versene omtaler prestenes synd nærmere. I motsetning til menneskelig tankegang, som ser mengde og makt som noe stort og ærefullt, ser Herren etter troskap mot det han har sagt (v. 7). Det hjelper ikke â være mange, når alle går på syndens vei. Da gjør Herren det som mennesker kaller ære, om til skam.

I stedet for ä veilede om Guds vilje, var de kommet derhen at de var opptatt av stelle seg slik at de kunne ha mest mulig økonomisk vinning av folks handlinger (v. 8).

Men resultatet blir at de står under Guds dom sammen med det folket de har ført vill (v. 9). Merk hvordan det understrekes at Gud skal dømme dem etter deres gjerninger (sml. Sal 62,13; Ap 20,12 flg.).

Mens v. 9 omtalte presten i entallsform, vendes det i neste vers tilbake til flertall. Nå omtales folket som helhet. Syndens følger er at de lider mangel på tross av sitt strev. Uttrykket «drive utukt» inneholder også betydningen av å få andre til à drive utukt.

Til slutt i v 10 begrunnes dommen på nytt (sml. v 6): De har holdt opp å høre på Herren (omskrevet i 1978/ 85-oversettelsen). Igjen ser vi hvordan gudskunnskapen er knyttet til det å høre og gi akt på Guds Ord.

4,11 -14 – Syndens og avgudsdyrkelsens gru

I disse versene finner vi flere konkrete eksempler på hvordan det går når folk ikke bryr seg om hva Gud har sagt. Først pekes det på den utviklingen som fører dit. Det som er nevnt i v 11, kan forståes om utukt og orgier som er knyttet til avgudsdyrkelse. Men rimeligvis er det ikke så snevert ment. For Bibelen fordømmer utukt generelt (sml. det 6. bud), og likeså drukkenskap (sml. Hos 7,5; Ordspr 20,1). Den som gir seg over til slike lyster, mister evnen til å bedømme åndelige saker rett.

Følgene av dette blir avgudsdyrkelse og umoral (V. 12). I stedet for å gå til Guds Ord, søker menneskene svar på sine problemer alle andre steder, ikke minst gjennom midler de har konstruert selv. I dette verset ser vi at «utukt» står i en vid betydning. Det er tale om en innstilling som er utro mot Gud (sml. Sal 73,27).

Avgudsdyrkelsen fører mye aktivitet med seg, og utføres samtidig på en måte som kjennes behagelig (v. 13). Og på grunn av avgudsdyrkelsen, det vil si at menneskene dyrker ting i skaperverket og ting de har laget selv i stedet for Gud, gjennomsyrer også umoralen samfunnet.

Det er kommet så langt at tukt ikke nytter (v. 14). De som har mest ansvar i samfunnet, er like ille som de andre. Men følgene av synden uteblir ikke.

(Forts. neste nr.)

(Lektion 4 om profeten Hoseas af Dag Risdal – Bibelsk Tro 4/1993   Shafan 28-01-22)