Profeten Hoseas – Leksjon 2

Profeten Hoseas – Leksjon 2

Guttorm Raen – Bibelstudieserie Bibelsk Tro 1/1993

 1,2-2,1 – Hoseas’ ekteskap og familie som «lignelser»

Den første hoveddelen i Hoseas’ bok omtaler profetens ekteskap og barn, og det budskap Herren knytter til dette. Hoveddelen faller i tre avsnitt:

1,2-2,1: Biografisk – Hoseas’ kone og barn.
2,2-23:  Videre budskap til Israel – ut i ørkenen og tilbake.
3,1-5:    Biografisk – fornyet kjærlighet.

Både Hoseas’ ekteskap og de barn han fikk, brukes som «lignelser» i budskapet. Når det gjelder barna, er det tale om symbolske navn. Dette har vi paralleller til andre steder (Jes 7,3; 8,3). Budskapet som er knyttet til disse navnene, taes opp igjen i Det nye Testamente (Rom 9, 25 fig., 1 Pet 2,10).

Mye diskusjon har foregått angående det som fortelles om Hoseas’ ekteskap. Hovedproblemet er det som sies i 1,2, at Herren ba ham ta til ekte en kvinne som drev hor. En slik kvinne skulle ifølge Moseloven egentlig ha vært steinet (sml. Joh 8,5, 3 Mos 20,10, 5 Mos 22,22 flg.). Hvordan kan dette forstås? Dessuten er Hoseas’ kone omtalt ved navn i kap. 1, mens det bare står «kvinne» i kap. 3.

Det finnes dem som vil tolke det hele som en allegori (enten både kap. 1 og 3, eller bare kap. 3). Men det er ingenting i teksten som tyder på at det ikke er virkelige hendelser som omtales. Det skaper også nye problemer å anta at det ikke er tale om Gomer i kap. 3, eller at det som skildres der, egentlig skjedde før det í kap. 1.

Skal vi ta teksten som den står, kommer vi ikke forbi at Hoseas etter Herrens befaling giftet seg med en kvinne som drev hor. Det budskapet som knyttes til, er bygd på nettopp dette faktum. At ikke Moselovens bestemmelser ble utført, kan i og for seg være et symptom på den åndelige tilstand i Israel- at en ikke brydde seg om budene i det hele tatt.

Det som en kan være i tvil om, er om Gomer var kjent som en horkvinne før Hoseas ektet henne, eller om omtalen i v. 2 er generell og tar med hennes seinere vandel. Den siste tolkningen ville gjøre det lettere for oss å «godta» denne historien. Men det er ikke den mest naturlige forståelse av teksten.

Vi bør kanskje la dette spørsmålet stå åpent. Vi skal likevel huske på at det finnes spesielle hendinger i frelseshistorien som ikke er ment å denne mønster for menneskers handlinger generelt, men som var nødvendige for å gi en spesiell lærdom. Befalingen om å ofre Isak (1 Mos 22) er et eksempel på dette. Kan hende Hoseas’ ekteskap var en engangsforeteelse som var nødvendig for at Herrens budskap skulle bli klart for folket.

Et trekk til kan vi nevne, med hensyn til anvendelsen av teksten. Vi lever også i en forfallstid, og en tid da seksuelle synder florerer på en måte som var utenkt for få år siden. Det er som om mange nærmest roser seg av å være «frigjort» både  moralsk og religiøst. Dermed blir den lignelsen som Hoseas’ liv innebærer, og budskapet som er knyttet til det, mer aktuelt for oss i dag enn vi ofte tenker over.

Versene 2-3 – Ekteskapet

Det understrekes at Herrens befaling om dette ekteskapet kom i begynnelsen av Hoseas profetgjerning. Igjen er det Herrens initiativ som framheves.

Det ordet som er brukt for hor, er det generelle som sammenfatter all seksuell urenhet og prostitusjon. Det kan også brukes om åndelig utroskap, som i slutten av verset. (Et annet vanlig ord omtaler hor spesielt som utroskap, det vil si brudd på ekteskapet som Guds ordning, sml. 2 Mos 20,14.)

Ved dette ekteskapet giftet Hoseas seg på en måte inn i folkets syndige situasjon. At en Herrens profet måtte gå inn i et slikt forhold, taler sterkt om hvor omfattende frafallet i Israel var. Men mest av alt er det et bilde på og et vitnesbyrd om Herrens «ensidige» kjærlighet og miskunn, og at Herren ønsker å ta seg av dem som har falt fra ham.

Hoseas handlet etter Herrens befaling (v. 3). Han gjorde det slik at det ble klart for folket hva som skjedde, og at dette innebar en spesiell lærdom for dem.

Versene 4-5 – Jisreel

Det første barnet ble en sønn. Selv om det er tale om profetens barn, ligger det nok en spesiell betydning i at det hver gang sies at det var barn som Gomer fødte. Det gir en enda dypere betydning av de symbolske navn som ble gitt, som vitner om Guds dom over folkets syndige tilstand.

Sønnen skulle kalles Jisreel – for å minne om viktige trekk i Israels historie.

Jisreels dal var et vanlig navn på den store senkningen i det sydlige Galilea, nord-øst for Karmeltjellet, området hvor Kisonelva kommer fra. Byen Jisreel lå lengst øst i dette omrâdet, nord for Gilboa-fiellet, der senkningen smalner inn og en dal begynner å gå ned mot Jordan-elva. Etter kong Sauls død ble det gjort forsøk på å innsette hans sønn til konge i dette området (2 Sam 2,8-9). Kong Akab hadde et palass der.

De begivenheter som det henvises til, gjelder for det føste kong Akabs synd, og den dom som profeten Elias uttalte over ham og hans hus (1 Kong 21). Domsprofetien ble oppfylt på Joram, Akabs sønn – den andre av hans sønner som arvet tronen (2 Kong 9). En av hans hærførere, Jehu, ble redskap til dette. Han ble også konge over Israel, og utførte en delvis reformasjon.

Men noen virkelig omvendelse til Herren var det ikke tale om. Dermed vil en tilsvarende dom som den over Akab, komme over Jehus hus og over Israels folk.

Dersom mennesker fortsetter å leve i synd, blir ikke forbannelsen opphevet selv om Guds straffedom over den er blitt oppfylt én gang. Mennesker skulle ha blitt brakt til omvendelse ved å se at Gud mener det alvorlig når han dømmer synd.

1,6-7 – «Iklæ miskunn»

Bam nummer to var en datter. Hun fkk navnet Lo-Ruhama, som betyr: «Hun som ikke får miskunn.» Igjen er navnet et symbol på Israels åndelige tilstand.

Dette er den andre siden av Guds dom over synd. For den som ikke -vil vende om, er det ikke lenger nåde å få.

Annerledes ser det ut til å være i Juda(v. 7). I hvert fall lyder Herrens nådesord i dette riket. Det understrekes at frelsen kommer fra Herren – ikke ved menneskelig makt eller midler som mennesker ville tenke var naturlig.

Dette verset er et av dem som mange teologer mener ikke stammer fra Hoseas, men må være føyd til seinere. For Hoseas virket jo i Israel, og forkynte stort sett dom, mens de positive ord om Juda skulle tyde på at de er blitt til i dette riket.

Men en slik argumentasjon er det mye å si på. For det første var det ikke «vantette skott» mellom Israel og Juda. Profeter fra Juda talte mot og virket i Israel (f.eks. Amos). Til tider var det samarbeid mellom kongene i rikene. Dessuten er det en forvrengt forståelse av sann profeti å anta at det nødvendigvis måtte en slik sammenheng til for at budskapet kunne utvikles. Det ble også uttalt mange domsprofetier over folk i Juda (se f.eks. Mika). Tvert imot gir det en naturlig tolkning av sammenhengen her i Hoseas om en går ut fra at det nettopp i hans budskap til Israel ble satt opp en slik kontrast som i v. 6-7. For folk i Israel visste godt om at de -til forskjell fra Juda – hadde forlatt den gudsdyrkelsen som Herren hadde innsatt, straks de fikk sin egen konge. Og for Hoseas som en sann profet var det naturlig å minne om den rette frelseshistoriske sammenheng.

Versene 8-9 – «lkke mitt folk»

Det tredje barnet ble igjen en sønn, som fikk navnet Lo-Ammi » – «Ikke mitt folk». Dette peker på en tredje side av dommen over synd: De som vender seg bort fra Herren, kan ikke være hans folk. Det hjelper ikke om de forsøker å kalle ham til hjelp – han vil ikke være deres Gud.

Siste uttrykket i V. 9 er litt forskjellig oversatt. Direkte oversatt kan det nærmest gjengies med: «Jeg vil ikke være deres.» De kan ikke og må ikke regne med at Gud vil være på deres side. Det blir en nyanse her som sier ikke så lite. Israel så ut til ikke å ha tenkt så mye over konsekvensene av sin synd, at de hadde mistet forbindelsen med Gud. Om de selv tilhørte ham, reflekterte de visst ikke så mye over, men de ville gjerne ha Gud på sin side. Her sier Gud at begge deler hadde de mistet.

Den som ikke vil være på Guds side, har heller ikke Gud på sin side.

1,10-2,1 – Frelsesprofeti

Ordet «likevel» sier oss mye i sammenhengen. Den grammatiske formen er enklere på hebraisk, men dette er meningen. Det finnes ikke noe grunnlag for frelsesbudskap i Israel. Men Herren selv vil skape et nytt, frelst Israel.

Det er Herrens løfte til Abraham som gjentas i første del av denne profetien (sml. 1 Mos 13,16; 15,5; 22,17). Når dette oppfylles, skal det skje nettopp på det stedet hvor domsprofetien ble uttalt, at evangeliet om frelse blir forkynt. «Ikke mitt folk» skal da bli «Den levende Guds barn».

To steder i Det nye testamente blir denne profetien omtalt. Det ene er Rom 9,25 flg. der det spesielt anvendes på misjon blant hedninger, som sammen med de frelste jøder danner det nye Guds folk (sml. v. 24). I 1 Pet 2,9- 10 sies det at det «kongelige presteskap» av troende er oppfyllelsen av denne profetien.

Ut fra denne sammenheng kan vi peke på et par trekk til i innholdet i profetien hos Hoseas: 1) Evangeliet om å bli kalt «den levende Guds barn» peker også på barnekåret som de troende settes inn i (sml. Rom 8,15 flg., Gal 4,57). 2) Betoningen av «på det stedet» viser sammenhengen mellom lov og evangelium, og aller mest frelsens grunn – han som tok lovens dom på seg for at vi skulle få barnekår (sml. også Gal 3,16). Det er med andre ord Kristi, Messias’ komme som ligger til grunn for frelsesløftet.

Dette kommer direkte til uttrykk i neste vers, v. 11. Her er fire ting sagt:

1) Splittelsen mellom Israel og Juda skal opphøre. Det skal bli en ny, åndelig enhet mellom deres etterkommere (jfr. Jer 3,18, Esek 37,22). De skal «fylke seg sammen».

2) De skal ha felles høvding. I lys av sammenhengen i de bibelske profetier kan det ikke være tale om noen annen enn Messias. Noen har villet benekte det ut fra ordlyden, for det første fordi det sies «høvding» i stedet for «konge», og for det andre fordi det sies at Israel og Juda selv skal «ta seg» en høvding. Men det siste behøver ikke å bety mer enn at de sammen anerkjenner den samme høvding (vekten ligger på «én høvding», ett «over- hode»). Ordet høvding fører nok tanken tilbake til tiden før kongedømmet ble innført. Da innebærer det samtidig en påminning om de profetier som ble gitt tidligere enn dette, se spesielt 1 Mos 49,10; 4 Mos 24,17 flg.

3) De skal «dra opp over landet». Her knyttes det på den ene siden til løftet som ble gitt til Abraham (sml. 1 Mos 13,17), på den andre siden til de mange profetier om at Israel skal vende tilbake til sitt land. Dommen om eksilet er underforstått, sml. v. 5.

4) At dette ikke er menneskeverk, eller noe som skjer fordi folket har valgt det selv, kommer fram i det siste uttrykket: «Stor er Jisre’els dag». At det ikke her tenkes på dommen (v. 5), er klart ut fra sammenhengen. Hva siktes det da på med Jisre’el? To trekk kan ligge i bildet.

For det første var Jisre’el på en måte innfallsporten fra nord til den sentrale delen av Israels land. Megiddo – som har en spesiell plass både i Israels historie og i endetidsprofetiene – lå ved den vestlige kanten av Jisre’elsletta. Ut fra dette kan profetien peke på at Gud verner sitt folk og gir dem seier over deres fiender.

Men det er også mulig at det er selve betydningen av navnet Jisre’el som står i forgrunnen. Det kan oversettes «Gud sår». Dette passer godt til den frelsens velsignelse som er beskrevet i kap. 2,21-22 (sml. også Sak 10,9).

Navnet Jisre’el har dermed fått en ny betydning for det frelste folk. På samme måte blir også de navnene som ble gitt til de andre av Hoseas’ barn, omformet i frelsesprofetien (2,1, sml. 1,10). Nå skal det hete «Mítt (Guds) folk» og «Den som har fått miskunn». Dette danner nærmest et refreng i den første delen av Hoseas-boka, det vil si at det gjentas i slutten av neste avsnitt (2,23).

(Forts. neste nr.)

(Lektion 2 om profeten Hoseas af Guttorm Raen – Bibelsk Tro 1/1993   Shafan 13-01-22)