Lignelsen om Guds Ord – Luk 8,4-15

Lignelsen om Guds Ord – Luk 8,4-15

Lignelsen om Guds Ord – Luk 8,4-15  Øivind Andersen  – Bibelsk Tro nr 4 1993

Såkornet er Guds Ord 

Vi skal ikke her ta opp alle de spørsmål som denne lignelsen reiser, for det vil det ikke være plass til. Men for å kunne forstå denne lignelsen av Jesus, må vi høre hva han selv sier er denne lignelsens hemmelighet. «Såkornet er Guds Ord», sier Jesus í vers 11. 

Liksom bonden sår kornet ut over åkeren, sår Gud sin sæd, sitt såkorn, Ordet, i menneskehjertene. Det skjer gjennom forkynnelsen. Først og fremst gjennom den forkynnelse som vi møter direkte i Guds Ord, Bibelen, som jo ikke er noe annet enn Guds profeters og apostlers forkynnelse til oss. Men videre gjennom all forkynnelse som er en sann forkynnelse av Guds Ord i Bibelen. 

La oss derfor nå stanse litt for den sannhet, at vi i Bibelen har Guds såkorn! Bibelen er ikke som annen tale eller litteratur, men det er Guds personlige tale til deg og meg, ja til alle mennesker. I Hebreerbrevet 2,3 sies det at ordet om frelsen først er forkynt ved Herren og deretter stadfestet for oss ved dem som hørte ham, dvs. apostlene. Og dette er det meget viktig at vi er klar over, nemlig at «såkornet er Guds Ord», og som vi skal komme tilbake til er dette en stor hemmelighet. 

Jesus er Forkynneren 

For å få enda klarere lys over hvem det er som taler til oss i Bibelen, bør vi også stanse litt ved Jesu tredobbelte embete. 

Jesus har et yppersteprestlig embete. Med dette forstår vi at Jesus er vår stedfortreder overfor Gud. Dette er det grunnleggende embete som alt annet beror på. Jesus er blitt vår talsmann overfor Gud. «Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige» (1 Joh 2,1). 

Deretter har Jesus et kongeembete, og med dette forstår vi at alt er skapt til ham og ved ham, og alt som er til, det tilhører ham og skal tjene ham. 

Og endelig har Jesus et apostelembete. Dvs. et forkynnerembete! Vi må merke oss at vi formanes til å gi akt på ham, ikke bare som yppersteprest og konge, men også som apostel, som forkynner! «Derfor hellige brødre, dere som har fått del i et himmelsk kall: Gi akt på Jesus, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner» (Heb 3,1). Det er først og fremst Jesus som er forkynneren. Det er han som er såmannen. Og når vi vet dette må vi også gi akt på det Ord han har gitt oss. 

Når vi av og til omtaler ordene i Bibelen som profeters og apostlers ord, må vi være klar over at de bare er formidlere av Ordet. De er ikke opphavsmenn til Ordet. Jesus har forkynt Ordet, apostlene og profetene har kun stadfestet denne forkynnelsen for oss, dvs. de overbringer Ordet til oss. 

Såmannen vi hører om i vår tekst er altså ingen mindre enn vår egen Frelser! Og det vil igjen si at det er Gud selv. For det er gjennom sin Sønn Faderen alltid åpenbarer seg for oss mennesker. Den som ser Sønnen, ser Faderen, og den som hører Sønnen, hører Faderen.

Forkynnelsens dårskap 

Ordet er gitt oss i en ringe skikkelse. Akkurat som Jesus selv var i en ringe skikkelse mens han var her på jorden. Det er forut skrevet om Jesus: «Han hadde ikke noen skikkelse så en kunne få lyst til ham», og det samme kan sies om Guds Ord. Derfor også dette såkornet. Tenk noe så uanseelig og lite som et såkorn, og likevel er det det beste bilde på Guds Ord. 

I dette vi her har sett ligger anstøtet i Ordets forkynnelse. Folk akter det for intet, fordi det er så ringe. Men i dette ligger også hemneligheten i at «såkornet er Guds Ord». Likesom det bare er de som tror, som ser Jesu herlighet, slik er det bare de som tror Ordet og fortrøster seg på det, som opplever Ordets guddommelige kraft. For «over alt herlig ligger et dekke». Det gjelder også Guds Ord. «Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort» (2 Kor 3,16). 

Av dette forstår vi, at mennesker som selv ikke har fått Bibelen som sin autoritet og som i sitt vitnesbyrd frimodig kan tale med Ordets egen røst, dvs. tale i samsvar med Bibelens innhold, budskap og lære, heller ikke kan stå i Ordets tjeneste. De kan ikke være redskaper i Guds såarbeid. Og det er dessverre disse som er det største hinder for vekkelse og for Guds Ord. 

Men det ord vi her har i Bibelen og den forkynnelse som er i samsvar med Skriftens selvvitnesbyrd, «er ånd, og er liv». Det er mektig til å frelse. Vi formanes derfor: «Ta ydmykt imot Ordet som er mektig til å frelse deres sjeler» (Jak 1,21). Ordet er også mektig til å gjenføde (1 Pet 1,23). Ordet gir liv, det dømmer hjertets tanker og råd, det vederkveger vår sjel og det åpenbarer det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, nemlig evangeliet! 

Guds Ord 

Av dette ser vi igjen at det er gjennom Ordet at Gud handler med oss. Ordet utfører det Gud sender det til å gjøre. Og fordi Gud handler med oss og arbeider i vårt hjerte gjennom Ordet, og bare gjennom det, så blir et menneskes forhold til Gud akkurat slik som hans forhold er til Ordet! 

Dette er samtidig den mest trøsterike og mest alvorlige sannhet. 

For dem som ser sant på seg selv og har kommet til kort í alle ting og ikke rår med sitt eget hjerte, er dette en vidunderlig sannhet. For på den måten blir det jo håp for den mest hjelpeløse stakkar! Ja, nettopp hos dem som ikke kan tro, vil Gud ved Ordet virke tro, og hos dem som ser sin synd, sin bundne vilje og sin totale avmakt og fortapthet, vil Jesus komme inn med sitt Ord og bli synderes Frelser! Han vil «åpenbare seg for de umyndige» (Luk 10,21). 

Derimot for «de vise og forstandige» har han skjult frelsens hemmelighet. Dette er de som klarer seg uten Ordet, og for disse er denne sannhet – som vi har nevnt – en dom. Lignelsen om såmannen har et budskap til alle dem som kan tro av seg selv, klarer seg selv og kan være fromme og gud- fryktige av seg selv. Disse kjenner ikke hemmeligheten i at «såkornet er Guds Ord». Den levende og sanne Gud kjenner de ikke! 

Den falske trøstegrunn 

Det er mange religiøse som kaller seg med kristennavnet. De taler om at de tror på Gud, de ber til Gud og de møter Gud i naturen og gjennom andre mennesker osv. Men de bryr seg ikke om Ordet. Slike skal vite at de heller ikke bryr seg det minste om Gud eller evangeliet, men deres kristennavn er en spott og et hykleri og et selvbedrag. 

Selvprøvelsen 

Dermed blir spørsmålet til oss: Hvordan står vi i forhold til Ordet?

Mange av oss som leser dette vil sikkert gi vår tilslutning til det som allerede er sagt. Og mange av oss ville ikke finne på å stille spørsmålstegn ved sannheten om at Skriften er Guds Ord. Tvertimot er det slik at dette er noe vi med all makt vil gå inn for å bekjenne. Men en slik bekjennelse frelser oss ikke! Og det er en overhengende stor fare for at denne sannhet kan bli en selvfølgelighet for oss. Da står vi ikke i det forhold til Skriften, som våre legemer står i forhold til maten. Da er vi ikke lenger avhengige av Ordet! Da kan vi bekjenne Skriftens ufeilbarlighet så lenge vi vil – det gagner oss intet. 

Derimot, er det for vår evige salighets skyld at det er om å gjøre for oss at «såkornet er Guds Ord», da skal vi vite at Guds Ord er sådd i vårt hjerte. Det er Guds Ord som skaper tillit til seg, ved at han kommer til oss gjennom sitt livgivende Ord. Er det slik med deg at du ingen tro har, medmindre du får trøste deg på Ordet. – Da er du en kristen. 

Troen må ha noe å tro, for den kan ikke tro på seg selv. Det å tro at en eier en tro en ikke har, er et selvbedrag. Det er Ordet vi skal tro, og det er Jesus vi skal tro pâ. Jesus sier det selv: «Dersom dere blir i mitt Ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten og sannheten skal frigjøre dere» 

Som sagt er det mange ting i denne lignelsen som vi ikke kommer inn på her. Og mye mer kunne vært sagt, men Jesus selv forklarer lignelsen for oss (v. 11-15). Det er også nyttig å lese parallelltekstene hos Matteus (13,1-13) og Markus (4,1-20). 

Den gode jord 

Jeg vil allikevel til slutt si litt om den gode jord. Den gode jord hvor såkornet bærer frukt og når sitt mål, kaller Jesus â høre Ordet og holde det fast i et vakkert og godt hjerte. Dette er et ord man lett kan bli anfektet av. Men det er ikke her tale om mennesker som er bedre enn andre eller har bedre naturlige betingelser. Vi er alle like udugelige og fortapte í oss selv i åndelige ting. 

Det er derimot her tale om dem som holder fast ved Ordet, dvs. de som fortsetter å tro når prøvelsene og fristelsene kommer. Asaf sier i Salme 73: «For meg er det godt å holde meg nær til Gud», og han taler også om å gå «inn i Guds helligdommer». Der ved Jesu føtter vil Gud bevare oss og oppdra oss og virke en stadig tro i vårt hjerte. 

Dette «bærer frukt i utholdenhet», leser vi, og dette understreker for oss alvoret i kristenlivet. Det er nemlig en strid å stride, en kamp verd å kjempe. Denne kampen kjempes ved å bli i Ordet! Amen. 

(Artikel af Øivind Andersen i Bibelsk Tro nr 4 1993 – Shafan 12-06-21)