Forkynnelsens vei og avveier Apg 20,26-32

Forkynnelsens vei og avveier Apg 20,26-32

Dag Risdal – Bibelsk Tro nr 1 1993

Det er et ransakende budskap Paulus her legger fram for de åndelige ledere i Efesus. Han ville være ren for alles blod i den forstand at han selv – som forkynner – ikke tuklet med Guds Ord, men holdt frem både Guds hellige lov og Guds frelsende kjærlighet. 

Paulus minnet menighetslederne om den kjensgjerning at Guds menighet er dyrt kjøpt, ved Jesu eget blod. Aldri har en brud kostet så mye. 

På denne bakgrunn blir det desto mer alvorlig om Kristi menighet blir forført av glupende ulver og falske lærdomsvær. Apostelen har en inderlig omsorg og et bankende hjerte for hver eneste en. Her er ikke hyrdekallet kun en teori, men en hjertesak – fordi det dreier seg om utgangen på dette liv: Frelse eller fortapeise

Når han nå skal forlate menigheten, overgir han den til Gud og hans nådes Ord. Dette guddommelige ord er mektig til å oppbygge menigheten og til å bevare den hos Kristus. 

Det ville være stort om noe av ånden, nøden og smerten fra denne talen kunne smitte over på oss. Måtte også vi med hellig alvor vokte Guds hjord og sørge for at den får slik føde at den fører til frelse og evig liv. 

Én vei – flere avveler 

I Skriften hører vi om en vei og flere avveier.

I Jes 53,6 leser vi; «Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei, men Herren lot falle på ham den skyld som lå på oss alle.» – Den ene sanne vei er Jesus og hans stedfortredererning. Jesus er vejen, sannheten og livet. En vei er den sanne, og kun en vei: «Og det er ikke frelse i noen annen, for det er heller ikke noe annet navn under himmelen gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.» (Ap 4,12) 

Men det er mange avveier: «Vi vendte oss hver til sin vei», leste vi. De fleste avveier bort fra Gud er religiøsitetens avveier i forskjellige varianter. 

La meg i denne sammenheng framstille en grunntanke: Et ja til et lærepunkt i Skriften, vil nødvendigvis innebære et nei til det motsatte! Det er umulig å si både ja og nei til en og samme sak i vår bibel. Det ene utelukker det andre. 

Søren Kierkegaard har utformet dette slik: «En kan ikke si et klart ja til sannheten – uten dermed samtidig også å si et avgjort nei til løgnen.» Dypt tenkt og dypt sagt. 

Ja til sannheten 

Vi lever i en tid og i en generasjon der sannheten snart ikke eksisterer lenger. Alt gjøres relativt. Det er for mye av et både- og og for lite av et enten- eller. Man sier ja og nei til samme bibelske utsagn, f.eks. Bibelens lære om forsoningen eller den evige fortapelse. Dette er skjebnesvangert i vår åndssituasjon. Hele Bibelen blir snart problematisert, og sannheten blir trådt under fot – slik det står i Jer 9,5: «Og de bruker svik, hver mot sin venn, og sannheten taler de ikke. De har lært opp sin tunge til å tale løgn, de har trettet seg ut med å tale urett.» 

Jeg gientar: Vi kan ikke si et overbevisende ja til sannheten – uten dermed å si et avgjort nei til løgnen! Det hører med til god gammeldags bibeltroskap! Sammenfattende kan vi si: Guds Ords klarhet avslører vår egen uklarhet. Et ja til Guds Ords sannhet, innebærer et nei til sammenblanding av sannhet og løgn – og dermed til all kompromisstenkning! 

I bibelavsnittet fra Ap 20, hørte vi at Paulus la vekt på å forkynne Guds råd. Summen av Guds råd er Kristus. «Og han (Kristus) forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus» (Kol 1,28). Dette er veien – dette er målet! Paulus holdt ikke noe tilbake, men forkynte hele Guds råd. Han plukket altså ikke ut noe tilfeldig i Bibelen som han likte å forkynne og lot det andre ligge. Nei, han var tro mot hele Guds Ord og rådslutning. Derfor var han «ren» for alles blod. Paulus hadde nok i tanken det alvorlige budskap fra Esekiel 3,17-18. 

Himmel – helvete 

Det fortelles om den danske biskop Peder Palladius, som levde i reformasjonstiden, at han hadde sterke ord til de prester i Danmark som ikke sa klart fra til folket om himmel eller fortapelse. Han minnet om hvordan fortapte mennesker – i fortapelsen- ville anklage sine hyrder: Hvorfor sa dere ikke et ord til oss om omvendelsen? Hvorfor advarte dere oss ikke mot fortapelsen? Hvorfor talte dere ikke til oss om frelsen i Kristus? 

Dette blir veldig ransakende for deg og meg: Har vi advart dem som går på fortapelsens vei? – Vi skal stå til regnskap for Gud både for det vi har forkynt og for de sannheter vi har unnlatt å forkynne. – Og ikke minst må vi tale klart om Kristus, det Guds lam som bærer verdens synd. 

Hele Guds råd 

Når Paulus forkynte hele Guds råd – med Kristus som sentralperson – var det for å hindre misvekster i menigheten. Jeg tror det bidrar til å hindre svermeri at forkynnelsen har en solid, læremessig utleggelse av Guds råd. Både skapelse, syndefall og forløsning hører med. Ja, det blir fasthet og stabilitet nâr Kristus blir allsidig og rikelig forkynt, han som er «blitt oss visdom fra Gud og retlferdighet og helligørelse og forløsning» (1 Kor 1,30). 

Når Paulus forkynner Kristus, gjør han bruk av universets «dimensjoner» (se Ef 3,18-19). 

Det er altså ikke tilstrekkelig med en overfladisk appellforkynnelse i ny og ne, men over lengre tid er det nødvendig med en evangeliesentrert dybde-forkynnelse – med Kristus i sentrum. «Liksom dere altså mottok Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, så dere er rotfestet og blir oppbygget i ham og faste i troen, således som dere har lært, rike på den med takksigelse» (Kol 2,5-6). 

Vi bør gå gjennom bibeltekster fra GT og NT, men hele tiden må det dreie seg om Kristus og Guds frelsesplan. Korset og forsoningen må alltid være nerven! (Åpenbaringsboken må også bli forkynt! Hvis ikke, blir denne del av Bibelen overlatt til apokalyptiske svermere.) 

I Guds råd inngår at «hedningene er medarvinger og hører med til legemet og har del med i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet» (Ef 3,6).

Misjonsforkynnelsen må lyde organisk sammen med Kristusbudskapet! 

Ankerfeste i korset 

Det er altså den korsfestede, oppstandne og levende Herre og Frelser som skal bevitnes i forkynnelsen! Vi kan gjerne sammenligne Guds råd med en sirkel. Liksom enhver sektor i sirkelen må gå inn til sentrum, slik må enhver forkynnelse av Guds råd ha ankerfeste i korset (1 Kor 2,2 med begrunnelse i v 5). 

Hvor Ordet om korset får lyde klart, vil også den øvrige del av Guds råd komme med i forkynnelsen. Men hvor forsoningens budskap uteblir, vil man heller ikke komme til rette med den øvrige del av Guds Ord. Her skal all forkynnelse prøves. Alle veier utenom korset i forkynnelsen, er Satans avveier. «Men selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det som vi har forkynt dere, han være forbannem (Gal 1,8). Sterke ord! 

Lov og evangelium 

Vi har lært at forkynnelsen skal bestå av lov og evangelium. Faren er at verken lov eller evangelium lyder, men at budskapet er blandet opp med loviskhet. Dette er vel den farligste avvei i dag. Satt på spissen kan vi si: Dersom ikke loven blir nådeløs, blir heller ikke evangeliet fri fra loven. 

Hva er evangeliet? Det er budskapet om at David har slått forferdelige Goliat, sier Luther. Det var dette de fikk høre i bygdene omkring. Budskapet gikk som en løpeild! Og de hørte det, og trodde det og var glade. Evangeliet er budskapet om noe som er skjedd utenom oss og uavhengig av oss. Men det gjelder likevel oss! 

Én har syndet, en annen lider straffen. Den som har syndet gjør ikke fyldest. Den som gjør fyldest, har ikke syndet. Underlig er læren (Luther). Ja, evangeliet er budskapet om det salige plassbyttet. Evangeliet blir tydeliggjort i Joh 20,19 flg. Disiplene befant seg bak lukkede dører, av frykt for jødene. De var fortvilet, lammet og oppgitt. Dermed var de passive. Alt håp var ute! Men det som plutselig forandret situasjonen totalt var at Jesus kom. Dette er viktig å få fram: Jesus kom, og han kommer i forkynnelsen! Jesus viser dem sine hender og sin side, det vil si at han viser dem sårmerkene. Med andre ord: Vi kjenner Bibelens Jesus på sármerkene

Ånden avslører avveiene 

Så til et viktig anliggende: Jo mer forkynnelsen er frembåret med åndsmakt fra Gud, jo mer Ånden får herliggjort Kristus og barnekåret hos ham, jo mer budskapet er gjennomtrengt av korsets evangelium, desto mer vil egenrettferdighet, lovtrelldom, selvbedrag og vantro avsløres hos tilhørerne! Og da er det Ånden som avslører avveiene, ikke predikanten! Motsatt kan vi vel si: Når Anden kaster lys over avveiene, da åpenbares evangeliet! Der forkynnelsen er bibelsk er det Den Hellige Ånds sak å åpenbare veien, avsløre aweien(e)! 

I Norge hadde vi en prest som het Lindeland. Han skulle en gang reise med kystbåten. Der var mange øyer og skjær. Lindeland gikk opp på broen og spurte losen: «Kjenner De alle undervannsskjær her i farvannet?» «Langt i fra», svarte losen, «men jeg kjenner skipsleden;» 

Fra en side sett er det viktigere å kjenne veien enn avveiene. 

Det fortelles at når de i England skulle lære opp bankfunksjonærer til å skille mellom ekte og falske mynter, måtte de sitte i flere uker og måneder og kaste ekte mynter opp i luften, og lytte til klangen når de falt ned. De skulle bli «spesialister» på ekte mynter. Dermed kunne de øyeblikkelíg avsløre falskmynterne på ekte mynter. Jeg har hentet åndelig lærdom av denne lille beretningen. 

Jeg tror det var hemmeligheten med Daniel. Han levde mye i Guds Ord (f.eks. Jeremias’ bok) og i bønn, og hadde en god samvittighet. Og Gud gav ham visdom og forstand til å skjelne mellom sann kunnskap og babylonísmens ånd.

Ja, det er vesentlig for oss alle å lære å kjerme røsten av den gode hyrde. Når Luther skulle forklare hva den sanne kirke var, henviste han til Joh 10,27: «Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem og de følger meg.»

I en tid med mange falske «mynter» og en åndssituasjon med mange falske røster, er det så viktig for oss å kjenne det ekte. 

«Minl grunn er Jesu blod» 

Til sist kjenner jeg trang til å si noe fint om herrnhutene, eller brødrevennene. De var så merkelíg innstilt når de skulle lytte til en ny prest som de ikke hadde hørt før. De la med en gang merke til hva han forkynte om Jesus: Om han begynte å tale om soningens blod som var utgydt på korset, om sårmerkene, om det Guds lam som bærer verdens synd, om det fullbragte verk som Gud har gitt i sin Sønn… Da kjente de røsten av den gode hyrde. Da kunne de gjerne stemme i denne sangen: Om noen meg nå spørre vil om grunn til salighet, og om det hører mere til som man bør have med. For uten Jesu sår og blod, som han for verden flyte lol. Jeg svarer med et freidig mot: Min grunn er Jesu blod. 

Om de samme herrnhuter hørte en annen prest som framstilte Jesus som den opplyste ånd, som det godes idé, som den store undergjører eller som det store forbilde for oss, da rystet de på hodet! De fornemmet ikke røsten av den gode hyrde i budskapet. 

Tenk om vi kunne få noe av den samme åndelige bedømmelse

(Artikel af Dag Risdal – Bibelsk Tro 1993/1 -(Forkortet utgave av foredrag holdt i Danmark) – Shafan 13-02-21)