Når misjon blir viktigere enn frelse

Når misjon blir viktigere enn frelse

Av Torleiv Åreskjold Bibelsk Tro nr 1 1998

Innledning

Av og til møter vi utsagn der det høres ut som det å drive misjon er viktigere enn alt annet på bedehuset. La oss med en gang slå fast at det er alvorlig dersom vi synes det er viktigere med misjon, og annet kristelig arbeid, enn det er å være i Jesus. Når vi nå skal se på dette kan det være fruktbart å belyse emnet fra to sider; – den personlige siden og den organisasjonsmessige siden.

Det er en stor forskjell mellom det jeg har kalt den personlige siden og den organisasjonsmessige siden: En enkeltperson som har en «vi-må-vitne-kristendom» er ofte vakt, han plages av lovens krav og vil forhåpentligvis en dag møte veggen – bli «fattig i ånden» (Matt 5,3a). Da har han bare en utvei, – Jesus! «Vi-må-vitne-kristendom» på det personlige plan kan altså være et uttrykk for det Paulus skriver på slutten av sjuende kapittel i Romerbrevet. Før man kommer så langt at man må erkjenne at man er bunnløst fortapt i seg selv, er det mange som oppfordrer seg selv og andre til å bli bedre kristne – også gjennom misjonsarbeid. Få er vel så nidkjære i sitt forsøk på å være gode kristne, som nettopp disse.

Likevel vil jeg hevde at en organisasjon som helt eller delvis preges av «vi-må- vitne-kristendom» er i en langt mer alvorlig situasjon. Det vi ofte ser er at organisasjonene vokser seg så store at de til slutt bare har ett felles samlingspunkt: «vi må stå sammen for å få bedre resultater». Spørsmålet blir om en slik organisasjon kan fortsette å være et redskap for Gud – hvis ikke også denne får et gjennomgripende nytt møte med Jesus.

Før vi ser nærmere på den personlige formen for «vi-må-vitne-kristendom», vil jeg presisere at denne artikkelen ikke er ment som et angrep på noen spesiell organisasjon eller person. Mitt siktemål er å peke på at vi som kristenfolk står overfor en fare – en fare for å miste vår egen tro i iveren etter å gjøre andre godt. Det skjer hvis motivet vårt er å forbedre vår egen kristelighet eller for å styrke vår stilling i en eller annen sammenheng. Artikkelen er skrevet i bønn om vekkelse. ikke i trang til slag eller hevn.

Personlig «vi-må- vitne-kristendomn»

Ikke sjelden hører man noen som forteller hva vi som kristne burde gjøre overfor ikke-kristne. Man har sett noe, og så ønsker man at andre skulle få se det samme. Det er godt å høre et slikt vitnesbyrd – når man opplever at vitnet har sett det Guds Lam som bærer verdens synd. Personen som ønsker â gå i døperens fotspor, og peke på Lammet. virker oppbyggende for oss som lytter. Vitnesbyrdet kommer i forlengelsen av et inderlig møte med Lammet Jesus, som var villig à ta vår plass innfor Gud. Dette store møtet er blitt så dypt og viktig at man ikke kan la være å fortelle det videre til andre. «For det hjertet flyter over av, det taler hans munn» (Luk 6,45b).

Men ikke alle slike «vi-må- vitne-kristendomn» er like oppbyggehge. Snarere tvert imot. Den som vitner om at vi som kristne burde skjerpe oss. bli bedre til å ta oss av andre – eller i klartekst at «vi som er kristne burde bli bedre kristne» – har neppe sett og opplevd «det Guds Lam som bærer verdens synd». I beste fall har denne møtt lovens krav – men er det nok? Er det nok at vi driver vitnearbeid og misjon for å døyve vår kristelige samvittighet? Er det nok at «vi vil misjon», hvis det ikke er noe i oss som «må misjon»? Er det vår vilje det skal stå på?  «For Kristi kjærllghet tvinger oss, og så har vi gjort det klart for oss:Når én er død for alle, så har de alle dødd. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem». skriver Paulus i 2.Kor 5,14-15. Paulus motiv ved å drive misjon var ikke «å være men det var noe som gjorde at han måtte vitne for andre; møtet med Jesus var så overveldende at han simpelthen ikke kunne velge om han skulle drive misjon – han måtte!

Spørsmålet i denne sammenhengen er ikke om vi opplever trangen som et ønske eller som en god tvang. Poenget er at vi kan slå fast at den som møter frelseren Jesus Kristus ikke velger å drive misjon – han må. Det finnes ingen sann kristen som ikke ønsker å vitne, eller drive misjon, om det han har sett og hørt.

Vi må heller aldri falle til ro med at «det at jeg ønsker å vitne, betyr nok at jeg er en kristen» Det finnes mange verdslige mennesker som har et oppriktig ønske om å drive humanitært arbeid. Det finnes mange verdslige mennesker som ofrer seg i et arbeid for syke, fattige og trengende. Men det er ikke nok. Guds krav er så uendelig mye større; det hjelper lite om du vitner for all verden, om du gir bort alt du eier og har – det endelige spørsmål er «kjenner du Jesus

Dette betyr i sin ytterste konsekvens at misjonsorganisasjonene står i fare for å lede folk bort fra Jesus. Mange har lurt seg selv med «jeg gir til misjonen, derfor er jeg kristen». Dersom organisasjonen lar det være med det, og ikke sterkere vektlegger kallet til frelse enn kallet til misjon, vil organisasjonen bli et forretningsforetak som, for å holde liv i seg selv, underholder støttemedlemmer! Dersom småmøtenes, og storsamlingenes, viktigste funksjon er å gi tilbakemelding til «aksjonærene» i «bedriften» om arbeidet som drives – da er vi ille tilredt.

Måtte vekkelsestonen aldri måtte vike for misjonstanken, samme hvor edel denne er. Mister vi Jesus, mister vi alt. Humanister trenger ikke drive misjon.

Evolusjonisme, demokrati og misjon

Før vi ser nærmere på den organisatoriske «vi-vil-vitne-kristendommen» skal vi ta en omvei.

Prestasjonsjag, mas om kostnadseffektivitet og trang til å overgå det eksisterende preger oss. Hele samfunns- og næringslivet tenker slik. Det er et nederlag hvis årets resultat er dårligere enn fjorårets. Hver dag møter vi avisoverskrifter om framgang og tilbakegang for næringslivet. I valgkampen kunne vi daglig høre om de ulike politiske partiene som gikk fram eller tilbake.

Evolusjonismens (utviklingslærens) tankegang om at det evige framskritt er det eneste verdifulle, gjennomsyrer vår tankegang. Vi lar oss forlede til å tro at et politisk partis vellykkethet avhenger av framgang eller tilbakegang i ulike målinger. Hva som er rett og gal politikk blir da et spørsmål om hva massene mener. Demokratiet har mange fortrinn, men noe sannhetsvitne er det ikke! 30- 40% av tyskerne støttet Hitler i mellomkrigstiden, – men betyr det at hans lære var god eller sann?

Vi som kristne lever i denne verden, noe som medfører at vår tankegang preges av det som preger resten av samfunnslivet. Men det betyr ikke at vi bevisst skal la oss tilpasse – det er visst nok det som kommer inn bakveien! Snarere må vårt kall være å stå mot det som preger samtiden.

Problemene starter den dagen vi begynner å drive vårt arbeid etter prinsippene om prestasjonsmåling, kostnadseffektivitet, evolusjonisme og demokrati.

Det ville være utopisk (drømmetilstand) å ikke tolke mye av det som skjer i kristenheten inn i denne rammen. Tenk bare på den anglikanske kirken som for kort tid siden vedtok at fortapelsen ikke lenger eksisterer. Demokratiet kjenner ikke sine egne grenser når det våger å sette seg utover Guds ordninger.

Er kristendommen demokratisk?

Å «velge» er et ord som er naturlig å sette i sammenheng med demokratiet. Bibelen bruker ordet flere ganger, men nær sagt bare om det å velge mellom det onde og det gode (f.eks. Job 34,4), og om det å velge personer som skal tjene i en stilling (Apg 15,22).

Det som er kjennetegnende ved disse valgene i Bibelen er at de er gjort utfra et ønske om å gjøre Guds vilje. Man kalte sammen menn som hadde en eldstefunksjon, og lot disse velge – fordi man mente at disse hadde god kjennskap til Gud og Hans Ord.

Man hadde et ønske om å gjøre valg som var så nært opp til Bibelens ønske og intensjon som mulig – ikke å tøye Bibelen lengst mulig i retning av samtidens filosofi, krav og holdninger.

Ut fra dette kan man altså hevde at kristendommen er demokratisk ~ men bare i den grad det handler om å velge i en sak der det krevdes samråd for å kunne forstå hva som var Guds vilje. Det kristne demokratiet finnes bare innforbi Bibelens grenser, der siktemålet er å søke Guds vilje.

Det som kjennetegner vår tids kristelige valg er at de stadig oftere kommer på bakgrunn av press fra omverden. La oss se på tre eksempler.

Fortapelsen og den anglikanske kirken

Den anglikanske kirke opplevde det vanskelig å være talsmenn for en lære som dømmer storparten av innbyggeme i Storbritannia til den evige død. Det gjør alle kristne. Men det betyr ikke at vi har mandat til å endre kristendommen. Det å vedta at fortapelsen ikke lenger finnes er eksistensielt farlig for selve kristendommen – hva er vitsen med å bli en kristen hvis man blir frelst uansett? Da er ikke kristendommen lenger noe annet enn en humanistisk kjærlighetsfilosofi!

På samme måte som kristendommen består i dobbeltheten mellom lov og evangelium, lever vi i spenningen mellom det evige liv og den evige død.

Homofoli i kirken

Den norske kirke er inne i en ny diskusjon, den som kommer etter spørsmålet om kvinnenes tjeneste: Er det synd å leve som homofil?

Det er rart når man blir i tvil om et spørsmål som Bibelen taler så klart om – da er det ikke lenger spørsmål om hva som er rett utfra Bibelen. Den nye problemstillingen er: Hva tjener vår kirke? Prinsipper om toleranse og nestekjærlighet får en så stor plass at det ikke lenger er tale om kristendom, men også her en humanisme.

Dersom man havner i en slik stilling at det som står i Bibelen ikke tjenlig for kirken, sier det seg selv at kirken vanskelig kan være noe redskap for Bibelens Gud.

NLM og kvinnene

Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) sitt vedtak i sommer kommer på mange måter i samme kategori. Noen vil hevde generalforsamlings-vedtaket var mindre alvorlig, men det var likevel i bunn og grunn et vedtak basert på spørsmålet om hva som tjener organisasjonen. Sett fra denne synsvinkelen er vedtaket ytterst alvorlig; hvor går vannskillet når spørsmålet er hva tjener oss og ikke hva tjener Gud. Bibelens budskap er at Guds ord står fast uansett hvilke åndsstrømninger som finnes i vår samtid. «Gresset blir tørt, blomsten visner. Men Vår Guds ord står fast til evig tid,» (Jes 40,8).

Målet med NLMs vedtak i sommer var kort og godt å holde organisasjonen samlet. Man fryktet et skille mellom «de liberale» og «de konservative», noe som kunne redusere oppslutningen om NLM, og følgelig inntektene.

l Utsyn 26/97 sier Egil Grandhagen i et intervju at: «Hemmeligheten med det vedtaket som nå har gitt kvinnene stemmerett, var at misjonsvennene var villige til å forlate sine primærstandpunkter for å finne en løsning som var tjenlig for helheten»

I praksis vil dette si at misjonsvenner har forlatt sin opprinnelige overbevisning utfra Guds ord for å tjene NLM – tjene NLM framfor Gud. (Motargumentet mot dette er at generalforsamlingen ikke lenger har øverste myndighet i lærespørsmâl. Det er fejl. Det er bare generalforsamhngen, nå med kvinner. som senere kan endre vedtaket fra i sommer.)

Er Gud tjent med at misjonsvenmene er villige til å gi opp deler av sin tro på Guds ord? Det som er alvorlig er at det synes som om NLM er mer tjent med å ha mange støttemedlemmer enn å være et redskap som helt og fullt vil stå pà Guds ord.

Når den organisatoriske -«vi-vi-vitne- kristendommen» blir så dominerende i en organisasjon at man ber sine medlemmer om å modifisere sin tro på Bibelen, «forlate sine primærstandpukter», forstår vi at organisasjonen har valgt feil vei. Å bygge stillas er blitt viktigere enn å bygge Guds rike.

Skal misjon måles i prestasjon, kostnadseffektivitet og evolusjon?

Det synes i stadig større grad som om misjon er noe som drives etter disse stikkordene. Dette er tanker som oppe i tiden, og vil følgelig bli ideal for enhver bedrift. Misjonsorganisasjonene synes i stadig større grad å oppfatte seg selv som forretningsimperium, der det er om å gjøre å drive seg selv som best som mulig.

Vår prestasjon blir satt i fokus: Hvor langt når vi? Hvor langt er vi villige å strekke oss? Spørsmålet er ikke «hvor vil Gud at vi skal gá», men «hvor langt har vi penger til å gå

I gode tider får vi så positive tilbakemeldinger fra misjonsbladene, og i dårlige tider får vi tilbakemeldinger om å gi litt til.

Kostnadseffektivitet preger også måten å drive misjon på; i hvilket land oppnår vi mest med pengene våre? Er det slik at vi skal avgjøre om vi skal sende misjonærer hit eller dit alt etter kostnadsnivået i det aktuelle landet? Burde vi ikke også her stille spørsmålet «hvor vil Gud vi skal gå?»

Evolusjonsfilosofien har også slått rot hos mange. Årets resultat må bli bedre enn fjorårets. Vår misjonsforening må bli bedre enn naboens. «Konkurransen», som man kaller det, er så hard at vi har eksempel på at misjonslag har slått sammen innsamlede midler fra flere arrangement – slik at de kan oppnå et enda høyere resultat, og ikke minst, bli bedre enn nabolaget. På samme måte ser vi også at arrangement som gir resultat i kroner og øre er langt lettere å mobilisere misjonsfolk for; det er lettere å få folk til å samle inn penger enn til å vitne for folk i bygda. – Er det fordi evangelisering ikke regnes med i misjonsbladenes periodevise økonomiske oversikter?

Misjon skal ikke måles i prestasjon, kostnadseffektivitet og evolusjon. Misjon er en gave fra Gud – det er noe vi skal få være med på. Vi skal ikke drive dette på egen hånd. Gud skal lede oss, Gud skal ha ansvaret og Han skal ta seg av om vi har «framgang» eller ikke på misjonsfeltene. Vi verken kan eller skal ta oss av dette. Vår oppgave er å gå!

Organísasjonstroskap 

Det kan synes som om misjonsvennenes adelsmerke er at de er tro mot organisasjonen. Hvem er misjonsvennene? Misjonsvennene er de som også er blitt kalt lekmanssbevegelsen. I dette ligger at de ikke ønsket å bli lagt under kirkens overstyre, de trodde på det allmenne prestedømme i pakt med troen på at Gud utruster oss med ulike nådegaver.

Organisasjonene ble etterhvert et redskap for disse lekmenn, men det var lekmennene som skulle styre organisasjonen og ikke omvendt. Nå synes det i stadig større grad som om organisasjonene oppfatter seg selv som en ny kirke – som skal peke ut kursen og styre foreningene.

Det nye ideal i bedehusmiljøet er den tro og lydige misjonsvenn, som ikke stiller kritiske spørsmål til sin egen organisasjon. Resultatet av dette ser vi når forkynnere og misjonærer, som har fått sitt kallsbrev, ikke får reise fordi de skaper spenninger i organisasjoner. Mange har opplevd at telefonen sluttet å ringe fordi de syntes Guds ord var viktigere enn å holde organisasjonen samlet.

Det er alvorlig når personer med kall og nådegave bringes til taushet. Særlig når det er de som er satt av Gud til å tale mot tidsånden. Hvordan skal det da gå med oss? «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med?» (Matt 5,13a).

Avslutning

Det er vanskelig å skulle analysere seg fram til hva som er galt. Vi ser at mange av misjonsorganisasjonene er så store at medlemmene har en større trang til å identifisere seg med disse enn til å stå på det de selv tror.

Vi ser at misjonsorganisasjonene kanskje er så store at medlemmene føler seg fremmedgjort i sin egen sammenheng – det vi samler inn penger til går til «noe», som styres fra et eller annet hovedkontor.

Og vi ser at den økonomiske siden av misjonsorganisasjonene i stadig større grad spiller for stor rolle.

Spørsmålet man da stiller seg er: Hva er det som tenner misjonstanken? Mitt svar blir: spørsmålet er feil!

Dersom man har havnet i en situasjon der man må på vegne av misjonsfolket må stille dette spørsmålet – da har man et spørsmål som er mye viktigere: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? For hvis man får svar på det spørsmålet, så vil det andre spørsmålet besvare seg selv.

Måtte vi alle be om vekkelse for oss selv, for bedehus og kirker, for naboene og for landet. Måtte Gud reise opp forkynnere som talte lov og evangelium til sjelers frelse – og ikke talte så mye om hva misjonen gjør og har gjort. Det er den eneste løsningen!

(Artikel af Torleiv Åreskjold – Bibelsk Tro 1998/1 – Shafan 24-10-20)