Frelse eller forherdelse

Frelse eller forherdelse

Af Dag Risdal – Jesus Kommer

I  2 Mos 4-11 leser vi om de 10 straffeundere som Herren sendte mot Farao for å få ham til å gi slipp på Israels folk så de kunne bli utfridd fra trelldommen i Egypt.

Men Farao forherdet seg mot Herren, og dette hadde Herren forutsagt ville skje: «Men jeg vil forherde Faraos hjerte, og jeg vil gjøre mange tegn og under i landet Egypt. Farao skal ikke høre på dere, men jeg vil legge min hånd på Egypt og føre mine hærer, mitt folk, Israels barn, ut av landet Egypt med store straffedommer. Egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg rekker ut min hånd over Egypt og fører Israels barn ut fra dem» (2 Mos 7,3-5).

Det er en alvorlig sak å stå Herren imot! Og om vi igjen og igjen avviser Guds tilbud om frelse eller hans krav på lydighet, skjer det en gradvis forherdelse i hjertet. Selv om Gud benytter stadig sterkere virkemidler, når han likevel ikke frem til hjertene på dem som er på vei opp forherdelsens stige.

Ved de første straffeundere lyder det: «Men Farao forherdet sitt hjerte også denne gang. Han lot ikke folket fare» (2 Mos 8,32). Det ligger nær å betegne dette som en fnvillig forherdelse. Deretter står det: «Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke hørte på dem, slik som Herren hadde sagt til Moses» (2 Mos 9,12). Da går det hele i retning av en tvungen forherdelse.

Beretningen om Farao i 2 Mos 4-11 viser hvordan det skjer en trinnvis forherdelse når man gjentatte ganger står Guds Ånd imot. Hele ti ganger får Farao en ny mulighet til å gi opp motstanden mot Gud og la Israelsfolket dra ut av landet. – Men selv etter stadig mer omfattende straffeundere, er Farao like steil og ubøyeligja, selv når hans holdning nærmest ødelegger både landet og folket som han er satt til å styre, står han beinhardt på sitt.

Faraos forherdelse blir i Skriften fremstilt som et skremmende eksempel på hva som skjer når et menneske på det åndelige område stivner til og blir stadig mer ufølsom overfor Guds kall. I Jer 46,17 lyder det: «Da ropte de: Farao, Egyptens konge, er ødelagt! Han lot den rette tid gå forbi

 I de dramatiske beretninger om de ti straffeundere over Egypt, får vi innblikk i forherdelsens åndelige psykologi. Det mest uhyggelige, er at Farao fikk alle advarsler på forhånd. Han kunne ikke komme etterpå og si at Gud ikke advarte ham eller unnlot å gi ham en rettferdig sjanse. Tvert imot! – Gud viste stor tålmodighet ved å gi ham hele ti nye muligheter til å vende om og forandre sinn. Slik er Gud. Han kaller igjen og igjen på ett enkelt menneske. Det står om hele din evighet! «Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang» (Sal 50,1).

Etter at Farao hadde sagt nei de første ganger Moses kom til ham, synes han å mildne. Froskene plaget ham og han ber om å bli kvitt dem og lover at folket skal få fare (8,8). Men da Herren hadde hørt Faraos bønn, står det så vemodig: «Men da Farao så at det var blitt lettere, forherdet han sitt hjerte og hørte ikke på dem, slik som Herren hadde sagt» (8,15). – Farao ville gjerne bli kvitt de timelige plager, men han ville ikke bøye seg for Gud og vende om. Han bryter sitt løfte så snart froskene er forsvunnet.

Nå var det slik at Faraos spåmenn kunne etterape en del av undrene (7,10-12), men ikke alle. De kunne ikke fremkalle mygg (8,18). «Da sa spåmennene til Farao: Dette er Guds finger! – Men Faraos hjerte var og ble forherdet, han hørte ikke på dem, slik som Herren hadde sagt» (8,19). – Dette viser at heller ikke andre menneskers råd fikk Farao til å bøye seg.

Etter den 7. plagen – det kraftige haglværet – kan det se ut som om Farao vil bøye seg, for han kommer med en bekjennelse: «… Denne gang har jeg syndetl Herren er den rettferdige, jeg og mitt folk er onde» (9,27).

Dette kunne høres fromt ut – som en hjerteanger. Men den var ikke ærlig ment. Bare de to første ordene «denne gang…» avslører falskheten. Det var ikke bare denne gang, men i virkeligheten hver gang Farao hadde stått Gud imot.

Etter som plagene intensiveres, søker Farao å prute med Gud: «… La mennene fare, så de kan tjene Herren sin Gud!…» (10,7), eller: «Gå av sted, tjen Herren! Bare deres småfe og deres storfe skal bli igjen…» (10,24). Men inn for Den Hellige Gud nytter det ikke med pruting eller kompromissforsøk. Moses krever alt på Guds vegne!

Et uhyggelig trekk ved Faraos forherdelse, var at spåmennenes etterapíng ble et ledd i forherdelsen for Farao: «Men de egyptiske spåmennene gjorde det samme med sine hemmelige kunster. Og Faraos hjerte ble forherdet, han hørte ikke på dem, slik som Herren hadde sagt» (7,22). – Når altså Farao ser at hans tjenere kunne gjøre de samme kunster, var dette grunn nok for ham til å være vantro mot Moses og den levende Gud (sml.Joh 16,9).

Faraos hjerte var på den måten alliert med hedenskapets trolldom i kampen mot Moses og Gud. Faraos hjerte forherdet seg i allianse med trollmennenes kunster: «Som Jannes og Jambres stod Moses imot , slik står også disse sannheten imot. De er fordervet i sitt sinn og holder ikke mål i troen» (2 Tim 3,8). I vår aktuelle åndssituasjon finner vi ikke sjelden kombinasjonen av trolldom (sort magi, okkulte fenomen, spiritisme, djeveltilbedelse – kombinert med tegn og undere) og vantro.

De demoniske undere kan lignes med de sanne Guds undere, men de er av en helt annen åndsmakt, som tilskynder til frafall fra Herren (5 Mos 13,5).

Men det rystende alvor er at Herren – som straff – kan tillate løgnens og forførelsens makt å få betydelig innflytelse (2 Tess 2,9-12). Vi bør merke oss jesu ord: «For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig. Se, jeg har sagt dere det på forhånd» (Matt 24,24-25).

De demoniske undere i endetiden vil få en forførende makt: «Og jeg så et av dyrets hoder likesom såret til døden, men det dødelige sår ble legt. Og all jorden undret seg og fulgte etter dyret» (Åp 13,3).

Domstegnene her i 2 Mos 7-11 har altså et endetidspreg over seg. Faraos forherdelse har med andre ord noe endetidstypisk med seg. «Det som har vært, er det som skal bli. Det som har hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen» (Pred 1,9).

Den mest iøynefallende likheten mellom domsundrene i Egypt og de som skildres i.Åpenbaringsboken, er den ledsagende forherdelse i menneskehjertene. Vi har sett gang på gang at Farao ikke ville omvende seg, men tvertimot forherdet seg mot Guds kall. Vi møter nøyaktig det samme i Åpenbaringsboken: «Men resten av menneskene, de som ikke ble drept ved disse plager, omvendte seg likevel ikke fra sine henders verk, så de sluttet å tilbe de onde ånder… Og de omvendte seg ikke fra sine mord eller fra sine trolldomskunster eller fra sitt horeliv eller fra sine tyverier» (Åp 9,20-21).

Til tross for svære plager i endetiden, vil dette føre til mer spott og motstand mot Gud: «Og menneskene brente i svær hete, og spottet Guds navn, han som har makt over disse plager. Og de omvendte seg ikke til a gi ham (Gud) ære» (Åp 16,9). Og videre: «De spottet himmelens Gud for sine piner og sine byller, men de omvendte seg ikke fra sine gjerninger» (Åp 16,11).

Faraos forherdelse står altså i en frelseshístorisk  sammenheng. Det er Gud som forherder Farao. ”For Skriften sier til Farao: Nettopp til dette oppreiste jeg deg: At jeg kunne vise min makt på deg og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden. Altså: Hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han» (Rom 9,17-18).

På samme måte som Farao forherdet seg og ikke vendte om ved de straffedommer Gud sendte, slik vil verdensmenneskene i endetiden forherde seg og spotte Gud.

For gjennom kunngjøringen av den 10. og siste plage forkynnes dødsdom over alle førstefødte sønner av egypterne. Dette siste domstegn var et høydepunkt av alle straffeundere (11,4-5). Og dette skulle bokstavelig talt vise seg som en realitet (12,29).

Men så ser vi noe underlig: Samtidig med at dommen over Farao og avgudsdyrkelsen i Egypt når sitt topppunkt, kommer det klare budskapet om frelsen fra Guds dom ved påskelammets blod for det troende Israel. Her ser vi hvordan lov og evangelium, dom og frelse følges. I 2 Mos 12 kommer budskapet om Guds store frelsesakt. Forordningen gjaldt som en evig forskrift – med evig gyldighet (v 14).

Hver husfar skulle ta ut et lam uten lyte på den tiende dag, og det skulle slaktes på ett bestemt tidspunkt den fjortende dag. Og blodet skulle strykes på begge dørstolpene og det øverste dørtre (v 3-7).

Samme natt skulle domsengelen gå gjennom Egyptens land og slå i hjel alt førstefødt – både folk og fe – og på den måten holde dom over avgudsdyrkelsen i Egypt. Guds vrede lå over hele Egypt. Det er et realistisk bilde på dommedag over verden. Fantes det mulighet å bli berget i Guds dom? Ja, én mulighet: «Blodet på de hus hvor dere er, skal være til et tegn for dere.  Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt» (v 13).

Dette er et klart og realistisk bilde på den endelige dommens dag. Da skal også menneskene deles i to grupper: De som har Lammets blod går fri og kommer ikke til dom. Men de som i vantro har avvist Jesus og forsoningen, kommer inn under Guds vrede. Dermed er Lammets blod det klareste uttrykk for den fullbrakte frelse i Guds Sønn: «Se der er Guds lam, som bærer verdens syndl» (Joh 1,29).

Ordet påske betyr forbigarig (2 Mos 12,11). Domsengelen (ødeleggeren) skulle gå forbi døren der blodet var strøket på dørstolpene og det øverste dørtre (2 Mos 12,23). – For en ufattelig oppbyggelig tanke. Så sant jeg er beskyttet av Guds Sønns blod, går domsengelen meg forbi og jeg er frelst fra Guds dom!

«Her er det rette påskelam,
Som Gud i nåde sender,
Guds kjærlighet har ofret ham
Og troen glad ham kjenner
Med blodet strøket på vår dør
Den morderengel ikke tør
Der komme innenfor
Halleluja»

Martin Luther

Her i 2 Mos 12,11 tales det om betydningen av å være reiseklar: «Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden.

På samme måte som israelittene ble forløst fra det vantro og forherdede Egypt, slik skal den troende menighet som er forløst ved Lammets blod på den ytterste dag bli frigjort fra den vrange slekt «som bor på jorden» (Åp 3,10) og gå inn til den evige seier:

«For Guds folk er hvilen tilbake
I himmelens salige hjem.
Bak trengselens skyfulle dage,
En hviledag venter på dem»

Sangboken 865.

Etter at Herren hadde vist stor tålmodighet mot Farao og gitt ham mulighet gang på gang til å vende om, kommer det til et stadium da det ikke lenger finnes håp (2 Mos 14). Farao og hans hær setter etter Israelsfolket som er på flukt. Løftet lyder da: «… Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende til dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer» (2 Mos 14,13). – Da blir det evig skille mellom Guds sanne barn og dem som ikke hører Jesus til!

«Det blir en stor, alvorlig dag
Når alle frem skal stevne,
For himlens port og dommen få.
jeg våger ei å nevne,
De mange da som bort må gå
Og ved Guds himmel ute stå.
Forgjeves da de banker på
Det fins ei mere nåde.»

(Afsnit fra “Jesus Kommer” af Dag Risdal – Antikkforlaget 2002 – Shafan 17-10-20 )