Se der Guds Lam

Se der Guds Lam

Se der Guds Lam, Dag Risdal  –  Bibelsk Tro 1994 nr 2

Se Golgata! 

Fra evighet av har Golgata stått som mål for Jesu blikk. Rådslutningen om frelsen gikk foran rådslutningen om skapelsen. Det finnes intet budskap – verken i Himmelen eller på jorden – som sterkere kan vitne om Guds kjærlighet til fortapte syndere enn Kristi offerdød på korset. Jeg er på blodets grunn så dyrebar og velbehagelig for Gud, at jeg med frimodighet kan trede frem for nådens trone. Men hele verden er blind for lidelseshistoriens sanne betydning. Vi trenger Åndens øyensalve til å se inn i budskapet om synd og soning! 

Se bakgrunnen! 

Bakgrunnen for forsoningen er denne: Synden har skapt fiendskap mellom Gud og menneskeslekten. Det er oppstått en dødsfarlig konflikt mellom de to parter. I sin hellige vrede reagerer Gud mot synden og synderen. Vi står alle skyldige for Gud. Men Gud er ikke en uforsonlig Gud. Han handler i kjærlighet mot menneskene. Forsoningen går ut på at Gud selv ordner opp i denne konflikten, ved at han sender sin Sønn til soning for våre synder (1 Joh 4,10). Derved kan menneskene få fred med Gud ved Jesus Kristus (Rom 5,1). 

Se, fra evighet av… 

Budskapet om Guds Lam er derfor den røde tråd gjennom hele Bibelen. Det går tilbake til Guds evige rådslutning: «Dine råd fra gammel tid (fra evighet) er sannhet og trofasthet» (Jes 25,1).

Kristi sak er avgjort i Himmelen fra evighet: «Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende» (1 Pet 1,20). Og videre: «Lammet er slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt» (Ap 13,8).- «For Gud har Kristus hengt på korset fra evighet av» (Luther). 

En forfatter skriver: «Herrens rådslutninger fra evig tid angikk først og sist slektens frelse – denne hær av syndere – som han elsket med en evig kjærlighet. Derfor var korset den tanke Gud hvilte i da han skapte verden. Og Jesus levde så og si i korsets skygge fra skapelsens dag.» 

Se Lammet! 

Gjennom frelseshistorien ser vi hvordan budskapet om Lammet er vevet inn i alle detaljer i Skriften. Allerede på syndefallets dag møter vi budskapet om «Han (Kristus) som skal knuse slangens hode» (1 Mos 3,15). Den forførende og fristende åndsmakt (Satan) skulle beseires. I lys av Kol 2,14-15 får vi vite mer om dette: «Kristus avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.» For troens folk skulle denne seier bety alt: «De har seiret over ham (Satan) i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet» (Ap 12,11). 

I beretningen om Kain og Abel (1 Mos 4,4-5) leser vi at «Herren så til Abel og hans offer.» – Nå var det neppe tilfeldig at Abel ofret «av de førstefødte lam» – På profetisk vis kom Abel til å vitne om «Guds Lam, som bærer verdens synd» (Joh 1,29).

I 1 Mos 22 hører vi om Abraham som skulle ofre sin sønn, Isak, etter Herrens ord. På veien til offerstedet (Moria)-sier Isak til sin far: «Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? (1 Mos 22,7) – På dette spørsmålet ble det gitt et profetisk svar: «Gud skal selv utse seg lammet til brennofferet, min sønnl» – Nøyer vi oss med Herrens svar på våre spørsmål? 

Se stedfortrederen! 

Så har vi budskapet om påskelammet i 2 Mos 12. 

Påsken var i Israel en forordning fra gammel tid. Det dreier seg om Guds store frelsesgjerning i den gamle pakt – som peker frem mot det fullkomne offer. Gud forordnet det som skulle skje. Forordningen gjaldt som en evig forskrift (2 Mos 12,14.17). 

Stedfortredertanken kommer klart frem her. Lammet skulle være «uten lyte» (v. 5). Vi blir dermed minnet om «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» (2 Kor 5,21). 

De mange tusen lam som ble slaktet ved denne ene handling, skulle gå opp i det ene lam som det hele pekte frem mot, nemlig Jesus. Dette ser vi ved at entallsformen «det» benyttes i 2 Mos 12,6.21: «Dere skal slakte det (påskelammet)!» 

Ordet «påske» betyr forbigang (V. 11) Domsengelen skulle gå forbi der lammets blod var strøket på dørstolpene og det øverste dørtre. 

Herren sier’ selv: «Blodet på de hus hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt» (v. 13). 

Dette er et bilde på dommedag. Da gjelder også blodet fra Guds lam som et tegn: «Når jeg ser blodet, vil jeg beskytte dere.» – Blodet var først og fremst et tegn for Herren. Forbigangen gjaldt for Herren. Det peker frem til Guds domsakt på Golgata, der Jesus gjennom sitt soningsblod frelser oss fra Guds dom! 

For folket var dette en troens sak, et troens tegn. Det var troens bekjennelse til Herrens offerlam. Vi må betrakte 2 Mos 12 i lys av oppfyllelsen: «For vårt påskelam er slaktet, Kristus» (1 Kor 5,7). 

Se frelsen!

I 4 Mos.21 hører vi om folkets klage og utålmodighet mot Herren. Som straff sendte Herren giftige slanger inn blant folket. Slangene bet, og mange døde. Folket ville at Moses skulle be Herren om å ta slangene bort… –  Det er ikke alltid at våre bønner blir oppfylt på vår måte, men Herren – som har frelsen for øyet – oppfyller bønnen på sin måte. 

Moses skulle lage en slange og sette den på en stang: «Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kopperslangen, ble han i live» (4 Mos 21,9). 

Når forbildet hadde så stor frelsende kraft, hvor meget mer da dets oppfyllelse: «Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet (på korset), for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14-15). Jesus taler om samme sak i Joh 12,32: «Når jeg blir opphøyet fra jorden (på korset), skal jeg dra alle til meg.» 

Se Jesus! 

I det innholdsmettede kap. 53 hos Jesaja, kan vi merke oss v. 7: «Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes…» 

– Hvorfor opplot ikke Jesus sin munn i rettsforhøret hos Pilatus? Det står nemlig at «Jesus gav ham ikke noe svar» (Joh 19,9). – Jesus stod der som den skyldige – i vårt sted! 

Jesus ble forrådt etter «Guds fastsatte råd og forutviten» (Apg 2,23). For oss er dette en ufattelig tanke: Jesus var under Guds forbannelse! Og det skjedde enda han var den eneste rettferdige i slekten! – «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss…» (Gal 3,13) 

Det var intet mindre enn en gudommelig straffelidelse som ble lagt på Jesus – for våre synders skyld. – «Da sank du i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.» 

Den store hemmelighet ligger i dette at Jesus var vår stedfortreder: «Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom… Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» (Jes 53,4,-6). 

«En har syndet, en annen lider straffen. Den som har syndet, gjør ikke fyldest. Den som gjør fyldest, har ikke syndet. Underlig er læren» (Luther). 

Se Lammet som dør… 

Hos profeten Jeremias skímter vi også budskapet om Guds lam: «Jeg var som et spakferdig lam som føres bort for å slaktes. Jeg visste ikke at de hadde tenkt ut onde råd mot meg..» (Jer 11,19). 

Sterkere kommer dette fram i Klagesangene: «Går det dere ikke til hjerte, alle dere som går forbi på veien? Sku og se om det finnes en smerte lik den smerte som er voldt meg… Hør alle folk! Se min smerte!» (Klag 1,12.18). Her møter vi noe av Frelserens nødrop over å være forlatt av Gud (Mat 27,46). En slik smerte kan vi ikke forestille oss! 

– Jeremias bar på sorg over Jerusalems synd og  ødeleggelse, men denne smertenes mann bar alle synder på seg. Jeremias var badet i tårer, men Jesus – vår mellommann – var badet i blod. «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam» (1 Pet 1,18-19). 

Se Lammet – igjen… 

I Åpenbaringsboken møter vi også budskapet om blodet og Lammet: «Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod» (Åp 1,5) 

– Når framtidsboken skulle åpnes (Åp 5), gråt apostelen Johannes til å begynne med, fordi ingen ble funnet verdig til å åpne boken eller se i den. Det var ingen som kunne føre Guds frelste barn til himmelen! Slik så det ut for Johannes! Derfor gråt han! 

– Men så får han høre gjennom en av de eldste at han ikke skal gråte. Det er vunnet en seier gjennom løven av Juda stamme. Merkelig nok får Johannes ikke se en løve, men «et lam stå der, likesom slaktet» (Åp 5,5-6). Lammet hadde stått der hele tiden, men Johannes hadde ikke sett det. 

– En himmelsk lovsang bryter ut: «Verdig er du (Lammet) til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud…» (Åp 5,9) 

Se den løskjøpte, hvitkledde skare… 

I Åp 7 får vi høre om en skare som ingen kunne telle. De var kledd i lange hvite kjortler (Åp 7,13). På et spørsmål til Johannes fra en av de eldste hvem disse var, kunne han faktisk ikke svare. Han måtte selv få åpenbart hemmeligheten: «Dette er de som er kommet ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod» (Åp 7,13-14). 

– Ikledd den hvite drakt og dermed den tilregnede Kristi rettferdighet, var de så vakre og skinnende, at selv apostelen Johannes ikke kunne forestille seg at dette var de kristne, med sine mange feil og brister. 

Men alt fortoner seg så totalt annerledes når Gud ser oss i sin Sønns legeme og blod. Da er vi «fremstilt hellige og ulastelige og ustraffelige for Guds åsyn» (Kol 1,21-22).

Se sårmerkene -i all evighet… 

Vi har fred med Gud gjennom Jesu sårmerker (Joh 20,19-21). I all evighet skal vi prise Lammet for sårmerkene. Frelsen er fri, men omkostningene har vært store for vår Frelser! 

Korsets evangelium passer godt for syke samvittigheter. Det er ikke på tankens vei, men på samvittighetens vei vi forstår forsoningens hemmelighet. Ja, måtte vi få øynene åpnet for det slaktede Guds Lam! 

«Det er den faste klippegrunn 
som jeg nå bygger på, 
Ved den jeg skal til siste stund, 
ja, evig vel bestå. 
Og når jeg at av verden går, 
da synger jeg om Jesu sår, 
For Lammets blod er nøkkelen 
til selve himmelen» 

(Sangboken 280, v.2)

(Dag Risdal – Bibelsk Tro nr.2/1994 – Shafan 13-02-20)