Har lavkirkelige pietister lov til å fortsætte med å være seg selv?

Har lavkirkelige pietister lov til å fortsætte med å være seg selv?

Carl Fr. Wísløff («En grunn å stå på – en kurs å følge», Lunde forlag 1972)

Vi er noen kristne mennesker i vårt land som har det en gjerne kaller et evangelisk, pietistisk og lavkirkelig trossyn. Jeg vil ta meg mot til å si noen få ord med tanke på oss som vedkjenner oss et slikt syn. Denne flokken vår var antagelig større tidligere enn den er i dag. Morgendagen kjenner ingen.

Men i dag mener visst mange at vi burde pakke sammen. Det er så rart å legge merke til det. Dels heter det at tiden er gått ifra oss, vi betyr ingen ting lenger. Dels heter det at vår innsats er så særdeles betydningsfull – vi må komme og slutte oss sammen med alle de andre i en stor felles fylking, og glemme gamle retningslinjer. Vitnene synes ikke å stemme godt over ens. Men ett er de enige om: Vi burde ikke ha lov til å ha vårt eget syn – og følge det. Vi burde ikke ha lov til å være en fylking som følger vår egen linje.

Andre får lov til å være en flokk som følger et syn. Kommer de fra utlandet, og har de et engelsk navn å kalles med, så er det ikke måte på hvor gromt det er, og hvor høyt det snakkes om at de endelig må få lov til å følge sin «egenart». Men norske, lavkirkelige pietister får ikke lov til det. Til dem sies det: Vær vennlig, kom straks hit og slutt dere til oss andre og hold opp med å snakke om «linjene» deres.

Det er så rent galt med disse «linjene», ser det ut til. Slik snakker de nå: Vi skal ikke ha andre linjer enn Bibelen og kirkens bekjennelse. Den som ikke bryter med Bibelen og bekjennelsen, han har dere ikke lov til å «sette utenfor». Om han har et annet syn på Kirkenes Verdensråd enn dere, eller han har et litt uvanlig politisk syn og holdning, så har dere vær så god å godta ham, så sant han ikke bryter den lutherske bekjennelse. Slik sies det nå med jevne mellomrom.

Hva skal vi si til dette? Svaret på det de sier til oss må være: Det kommer an på hva dere mener med «å sette noen utenfor». Er det Guds rike dere tenker på, eller er det vårt arbeids fellesskap?

Ingen har noe med å sette noen utenfor Guds rike. Må Gud forby at vi skulle finne på å dømme noen kristen av med livet i Gud. Det har vi ikke noe med. Den som bekjenner kristentroen, får vi regne som kristen inntil han eventuelt motbeviser det selv i ord eller gjeming. Her er vi enige.

Men hva med arbeidsfellesskapet? Her er mitt svar, gitt etter moden overveielse. Vi som har et trossyn må ha lov til å følge det. Når jeg har tro på en bestemt arbeidslinje, så må jeg ha lov til å følge den. Når det er en annen arbeidslinje som jeg ikke kan ha tro for, så må jeg ha lov til å si nei.

Når jeg mener at evangeliet alene kan skape liv i Gud, og når jeg dertil har det trossyn at mange slags underholdning hindrer Åndens virksomhet, så må jeg ha lov til å legge opp en virksomhet som er konsentrert om Guds ord.

Når jeg etter beste skjønn og overbevisning mener at Kirkenes Verdensråds rolle i økumenikken har vært og er skjebnesvanger, så har jeg virkelig ingen plikt til å sette en KV-økumen til å styre det misjonsarbeid som jeg har medansvar for. Ingen kan forlange det. Og ingen skulle tale og skrive slik at en måtte få inntrykk av at dette var meningen.

Og videre. Noen er så kritisk innstillet overfor misjonen slik den har vært drevet til nå, at de høylydt kritiserer den og legger opp til en helt annen innsiktning i politisk henseende. Dette har vi både hørt og lest. Men da har vi virkelig ingen som helst plikt til å gi en slik kritiker innflytelse på det misjonsarbeid vi driver. Han kan være en bra mann forøvrig, og hans forhold til den lutherske bekjennelse kan være i god orden. Men her er andre ting å ta i betraktning. Det må være lov å ha et syn – og å følge det.

Vennlige invitasjoner lyder i dag fra mange hold. Det går et drag av ensretting gjennom tiden. De små kan ikke klare seg, de må slutte seg sammen, her må være enhet så vi kan bli mange og store. Men se – vi er altså noen som ikke vil være med på denne veien. Vi har vårt evangeliske syn, og det vil vi følge. Vi er viss på at misjonens store sak blir best fremmet ved at vi følger vår egen linje. Vi dømmer ingen som ser det annerledes. Men vi vil gjerne få lov til å være i fred, så vi får følge det syn vi nå engang har. 

(Carl Fr. Wisløff – Bibelsk Tro nr5/1998  – Shafan 15-01-20)