Lovprisning

Lovprisning

Øivind Andersen, Grunnsannheter til Frelse II

Guds ord har åpnet et perspektiv for oss, langt utover det vi er i stand til å fatte, enn si uttale oss om. Gud er trofast, han står bak sine løfter. Han gjennomfører sine tanker og planer, som alltid er til beste for menneskene. Vi kan ikke følge ham eller forstå ham. Men helt naturlig blir vårt sinn stemt til lovsang ved det perspektivet som ordet har åpnet for oss. 

Lovprisning: Rom 11, 33-36

Vers 33: O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier! 

Vers 34: For hvem kjente Herrens sinn? eller hvem var hans rådgiver? 

Vers 35: Eller hvem gav ham noget først, så han skulle få vederlag igjen? 

Vers 36: For av ham og ved ham og til ham er alle ting; ham være æren i evighet! Amen. 

Denne lovprisningen knytter seg umiddelbart til det store perspektiv som kapittel 11 har åpnet for oss. Men samtidig står det som avslutning på det store lærende avsnittet i Romerbrevet, det som begynte med 1,16. 

Denne lovprisningen er ikke bare et spontant utbrudd av Paulus. I og for seg er den vel det også. Men først og fremst er den sarntidig et Guds ord til oss! Derfor prøver vi å peke på noe av det som den inneholder. 

Det er et dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud. Det går langt ut over det som vi ber og forstår, som apostelen sier et annet sted (Ef 3,20). For alle som har fått se seg selv i Guds lys ved Den Hellige Ånd, er slike ord en veldig trøst. Men det er en kraftig advarsel til alle som står Gud imot. 

Først sies at det er et dyp av rikdom i Gud. I 5,5-17 har det vært tale om en overvettes rikdom i forbindelse med Guds gave til oss i Jesus Kristus. I 10,12 var det tale om at han er rik nok for alle som påkaller ham. Men ordet går enda langt ut over dette. Skriften vitner at Gud er rik på ære, på herlighet, på kraft, på allmakt — det er en rikdom i Gud som intet menneske fatter og som det ikke kan gis noe menneskelig uttrykk for! Gud står aldri fast. Han gjør det han vil. Det er nettopp allmaktens kjennetegn at han kan det han vil. Og dette sier Guds ord at han anvender for å gjennomføre sine råd til frelse for oss mennesker. Hva kan vel være mer trygt, mer trosstyrkende, ja mer salig for en troende enn dette? 

På samme måten er det med det som står videre. «Dyp av visdom» betyr at Gud alltid vet hva han skal gjøre. Han vet å gripe inn i rette tid. Han vet å vende alle ting slik at det må tjene hans evige råd. Dette har vi som kristne en særlig grunn til å legge oss på hjerte. Likesom Guds allmakt for oss ofte ser ut som avmakt, ser hans visdom ofte ut som dårskap ( 1 Kor 1,25). Det oppstår situasjoner i vårt personlige liv, i Guds rikes arbeid og i hele verdenssituasjonen, da det ser ut for oss som om alt skulle svikte og slå feil etter Guds planer. La oss da nære – ikke minst av det som kapittel 11 har vist oss – at Gud er fullstendig suveren i sin visdom og allmakt! Alt må tjene hans planer. Og alt må samvirke til gode; for dem som elsker Gud (8,28). 

«Dyp av kunnskap» betyr at Gud vet alt. Alt som skjer i hele tilværelsen er alltid til stede i hans viten. Derfor skal vi trygt regne med at han ser all motstand, alle vanskeligheter, alt som prøver å hindre hans planer. Han ser alle de situasjoner som hans troende er oppe i. 

Dette er bare noen små hentydninger til det som ligger i dette ordet. Men det skulle allikevel være nok til å få et troende hjerte til å stemme i med denne lovprisningen. En kristen, som jo er et menneske som drives av Guds ånd (8,9 b-14), har trang til å forstå det som Gud gjør og som foregår i Guds rike. Uvilkårlig prøver han å følge denne trangen. Men vi kommer aldri dit at vi forstår Gud. Hans dommer er uransakelige, og hans veier er usporlige. Vi kommer aldri til å forstå Guds avgjørelser – vi taler på menneskelig vis -, og heller ikke til å skjønne hans veier og måter å gå fram på. Men nettopp det skal også være til trøst for oss som tror. Hvis alt går etter våre planer og slik som vi synes det bør gå, da er det fare på ferde. For Guds tanker er ikke våre tanker, og Guds veier er ikke våre veier. (Es 55.) Det hører med til omvendelsen at et menneske ikke bare må forlate sine veier, men også sine tanker, ikke minst sine tanker om Gud, Guds rike og kristendom i det hele. Men det er ikke bare et begynnelsesstadium i kristenlivet. Vi må stadig fortsatt forlate våre tanker og overlate oss i Guds tanker. 

I vers 34-35 kommer tre spørsmål som alle er hentet fra Skriften. (Es 40,13. Job 15,8. Jer 23,18, Job 41,2.) 

Vi skal ikke komme nærmere inn på det som disse spørsmålene sier. De taler sterkt for seg selv. Det som har størst betydning for oss, er å legge merke til at de står som begrunnelse for det apostelen har sagt like foran. Han bruker Guds eget ord som sitt personlige vitnesbyrd for å uttrykke sin tillit til Gud. 

Her har vi som kristne i dag meget å lære! Vi trenger å lære å bruke det ord som kommer fra Herren som vårt eget hjertes tale til Ham, i bønn, i lovprisning, i takk og i tilbedelse! Intet kan bære vårt hjertes ønsker, tanker, behov og hva det måtte være fram for Gud slik som hans eget ord kan det. På samme måten bør Guds ord – langt mer enn det skjer i dag – bære vårt hjertes vitnesbyrd fram for våre medmennesker, både til kristne og ikke-kristne. 

I vers 36 kommer så et ord som begrunner alt! 

Med det ordet slutter den lærende del i Romerbrevet. Det taler om Jesus. Og dette ordet vil vi i det hele tatt ikke prøve å si noe om, bare sitere det som en avslutning på denne delen av Romerbrevet: 

«For av ham og ved ham og til ham er alle ting; ham være æren i evighet! Amen.» (Afsnit af Øivind Andersen fra GRUNNSANNHETER TIL FRELSE II, s,129-131 . GRY FORLAG 1970  – Shafan 16-08-19)