Legedom ved hans sår

Legedom ved hans sår

Af Kjell Dahlene – Bibelsk Tro 2019/2

«Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom». (Jes 53,5) 

I tidligere tider fant mange hjelp og veiledning i skotten William Paton Mackays bøker. Hans bok «Nåden og Sannheten» hadde mange lesere og kom i flere opplag i Norge. I dag er han vel mest kjent for sangen. «Vi priser deg Gud for din kjærlighet stor». 

Mackay forteller om en ung mann som kom i nød for sin sjel. Han søkte hjelp, men fant ikke fred. Men det ble sagt til ham at i bibelboka var det ord som kunne frelse ham. Han gikk derfor i gang med å lese. Han leste bok etter bok, men fant ikke den hjelp han trengte. Endelig kom til Jesaiaboken og det 53. kapittel. Da han leste det femte vers, brøt lyset fram i sjelen hans. Det stod som i ildskrift for ham: «Ved hans sår har vi fått legedom». Han bryter ut i takknemlighet: «Nå har jeg funnet det. Her er den legedommen jeg trenger for min sjel som er syk av synd. Jeg ser at den kommer til meg gjennom den Jesu Kristi lidelser. Priset være hans navn. Jeg er legt.!» 

Opp gjennom årene 

har jeg lyttet til mange vitnesbyrd om dette ordet. For noen ble det selve løsningsordet. Ordet de fikk tro seg frelst ved. Andre brakte det lys i mørke stunder, utfrielse i anfektelse og renselse fra synd. 

Djevelens fristelse og menneskets fall 

førte syndens forferdelige gift inn i menneskeslekten. Den hørte ikke med fra begynnelsen. Alt det Gud gjorde var godt. (1 Mos 1,4 – 10,12- 18,21-25,31). Mye mørke er knyttet til synden. Skriften behandler synden fra mange synsvinkler. La meg bare nevne: Den er ikke en ulykke, men en forbrytelse som medfører dødsstraff, en makt som gjør mennesket maktesløst, en trelldom som binder med de sterkeste bånd, en skyld som må betales, et gudsopprør som fører til gudsforlatthet og fortapelse. 

Synden en levende kreftsvulst 

i sjelen. Mennesket blir ødelagt på en trøstesløs måte. Den tar kronen av mennesket hode, røver lyset fra sjelen og tar den sanne glede fra hjertet. Mennesket moral og sjelsliv ødelegger den og forurenser samvittigheten, svekker viljen og mørklegger forstanden. 

I det ordet fra Skriften som skal lyse i denne artikkelen, behandler Gud synden som en sykdom. Denne syndens sykdom førte et hav av sykdommer med seg. Det vakreste Gud har skapt ødelegger den, den plager og piner, besmitter og forurenser, virker fortvilelse og håpløshet. Ofte skaper den en enorm smerte og lidelse og til andre tider døder den enhver følelse. Er det noe håp for en menneskeslekt som er infisert av denne sykdommen som fører til en forferdelig død? 

Ja, sier dette ordet. 

Det er et eneste legemiddel! Det har Gud selv gitt oss: Ved hans sår har vi fått legedom!

Hvordan kunne han gi denne legedom? Ikke ved en vidunderkur, en underfull salve eller lignende. 

Denne legedommen krevde et guddommelig inngrep. Guds egen Sønn, Jesus Kristus måtte bli menneske for å bli såret. Han måtte gå inn under våre kår, møte menneskelivets lidelse i hele den fylde og gruelige besmittelse. Ingen lidelse og nød var fremmed for ham. De mest bestialske lidelser som har rammet menneskeslekten, rammet ham uten nåde. Han bar våre synder. Guds egen Sønn var den eneste som kunne makte det. Et vanlig menneske hadde under kampen i Getsemane, gått til grunne (Heb 7,26). Ved domstolene til Pilatus og Herodes drakk han de dypeste drag av smerte og forhånelse i vårt sted. Hudstrykingen hos Pilatus utsatte hans legeme for den verste tortur. Svøpen med oksesener med innlagte bensplinter og skarpe saueknoker, rev opp hans nakne rygg. 

Tornekronet, mishandlet og blodig blir han framstilt for folket. Og dette var bare innledningen til korsfestelsen. 

Jesus kom for å dø, 

men ikke bare det. Han skulle smake døden. All den malurt døden har i sitt arsenal, skulle han møte. Spikret til et romersk kors til spott og vanære. Såret i sitt hode, gjennom sine hender og føtter og til sist ble et spyd stukket inn i hans side og boret seg inn i hans hjerte.

Jesu menneskelige lidelser var uforståelige smertefulle, men likevel var hans sjelelige lidelse enda dypere. «Min sjel er bedrøvet inntil døden» (Mark 14,34). Det finner sitt mest pinefulle uttrykk i Jesu rop: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.» (Matt 27,46). Dette bitreste av alle rop lar oss ane noe av den smerten som vi ikke kan lodde dybden i. Gudsforlatthetens dype sår! 

Martyrene fikk ofte en grufull død, men de opplevde en himmelsk kraft over sin død. Men Jesus opplevde bare mørkets, iskalde makt og en lukket himmel. I sannhet dype sår!

Legedom ved hans sår! 

Forunderlige legedom! 

Legemiddelet for syndens sykdom, våre synder, overtredelser og misgjerninger ligger i Jesu Kristi sår. Han har tatt alle sårene mine og ordnet opp med årsaken til alt. Hans stedfortredende lidelse og død ble meg til redning og evig frelse. Han ble såret for at jeg skulle bli leget for alle de sår synden hadde skapt i mitt liv. Jeg får legge mine sår inn til hans sår – for hans sår er sår for mine sår. Legedommen i hans sår, blir legedom for mine sår.

Dette er forsoningens store lykke. Alt mitt har han tatt på seg og jeg er fri. 

Men sier mange: Jeg må jo gjøre noe jeg også. I hvert fall må jeg tro. Men troen er ikke noe du må gjøre, men noe du gjør deg bruk av. Om legen beordrer en salve for et sår du har på leggen og ber deg legge et plaster over, så er det ikke plasteret som leger, men salven.

Legedommen er i Jesu sår. 

Hva innebærer denne legedommen 

Legedommen ved Jesu sår har øyeblikkelig virkning. Det er å gå fra døden til livet. Den leger virkelig mennesker. Legedommen gir del i syndenes forlatelse. Samvittigheten blir renset. (Heb 9,14). Anklage og dom blir borte. I det hele blir det mennesket som blir legt ved Jesu sår, et nytt menneske. Drankeren blir edruelig. Skjøgen og horkaren blir ærbare. Den voldsomme blir snill og omgjengelig. Den pengekjære blir gavmild. Løgneren blir sannferdig. Noe nytt har skjedd i kraft av Jesu sår. Der finner vi freden. 

Den islandske salmedikteren Hallgrimur Péturson har uttrykt seg slik: 

«Dei sår og slag som råka deg 
til himmelen opp skal lyfta meg, 
din vil eg evig vera». 

Fra jeg var ganske liten, har jeg sunget på dette takkeverset og det har ikke mistet sin kraft og evne til å peke den rette veien for meg. 

«Ha takk, o Jesus, for korsets smerte, 
For døden og for dine mange sår! 
Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte, 
Og vinteren ble til en herlig vår». 

Hvilken kraft er det ikke i denne legedommen? Dersom du var syk til døden og ingen leger kunne hjelpe deg. Men så fikk du høre om en spesiell lege og oppsøkte ham. Resultatet av denne konsultasjonen var at du ble frisk. Ville du ikke anbefalt ham for alle? Skulle ikke vi som har opplevd legedom ved Jesu sår, fortelle om ham til alle! 

Til slutt vil jeg få minne deg om at Jesu sår er et hvilested. Det er ikke et sted jeg forlater, men et sted jeg alltid vil være. 

Dette får Anders Nilsson så godt fram i sangen sin: 

«Bli blott i sårene, Frelserens brud, 
så skal du havne der hjemme! 
Herren, din trofaste Fader og Gud, 
kan ei og skal ei deg glemme! 
Bli i hans vunder, så går det deg vel, 
sønn får du være og ingen trell! 
Bli blott i sårene, Frelserens brud, 
så skal du havne der hjemme!»

(Kjell Dahlene – Bibelsk Tro nr.2/2019 – Shafan 21-03-19)