Åndens gaver

Åndens gaver

Af Asbjørn Aavik – ÅNDENS TEMPEL

– De åndelige gaver. 

Slik begynner Herren sin tale til en menighet – til en forsamling av troende. 
Etter at vi er blitt Guds barn, er det altså gaver han gjerne vil gi oss. Bibelen kaller det for Åndens gaver. Vi kaller det for nådegaver. 

Og det første vi merker oss ved disse gaver, slik det er sagt oss heri 1 Kor 12, er dette at de gis til det som er gagnlíg (V. 7) – gis til tjeneste

De gis altså ikke til selvopphøyelse, selvutfoldelse, eller forat mitt eget navn skal bli æret. 

Med dette som bakgrunn er det både gripende og lærerikt å lese Apostlenes gjerninger. For dette skrift er jo en skildring av Åndens gjerning gjennom og ved de troende – de første kristne. Om og om igjen står det om apostlene:  «De ble atter fylt av den Hellige Ånd …» Men leser vi videre, finner vi at hver gang dette hendte, var det for spesielle oppgaver i tjenesten. Det var utrustning. Enten det var Peter som skulle stå fram og holde den første store vekkelsespreken etter Herrens himmelfart, Stefanus som skulle vitne før de siste store stenene endte hans unge liv, eller det var Paulus som skulle få kraft til et under Herren ville utføre ved og gjennom dette sitt barn. Når disse første kristne, disse første Herrens tjenere ble fylt av den Hellige Ånd, var det ikke forat de selv skulle bli så jublende glade og overlykkelige. Det blir man og. Det er en frukt av Åndens fylde. Dog, det primære, målet med at Ånden, den guddommelige kraft fylte disse tjenere, var at de skulle tjene. Der var oppgaver de skulle utføre for Herren. Tjenester de ikke ville makte i egen kraft. Fiender de ville skjelve og vike for i egen svakhet. Veier altfor bratte og stenet for selvlivet. Ikledd kraften fra det høye, gikk de uten frykt, uten å tenke på seg selv. Store ofre, som kjødet protesterte imot, ble det en glede å legge ved Kristi fot når den guddommelige kraft fylte sjel og sinn – når de ble fylt av den Hellige Ånd.

Skal vi si det sammen om igjen: Den Hellige Ånd ikke til min egen selvutfoldelse, opphøyelse, ei heller som en glede lagt i mitt skjød, en juvel jeg fryder meg over. Nei, Åndens fylde er en stor sorg, en forferdelig nød, en evig uro. Er det fordi Åndens fylde er Faderens fylde. Og Faderens sorg og nød er uroen for barnet i det femmede land som øder sin arv…

Derfor er Åndens mål å brenne bort alt av selvet i mitt liv, all egoisme, all stolthet og selvstorhet, all egenvilje og selvrådighet. . . En ild som ønsker å fortære alt mitt eget. Det er en forferdelig opplevelse – livets sværeste krise – en smerte som aldri glemmes. Glemmes ikke fordi denne Åndens begynnelse om og om igjen. må gjentas i mitt liv som kristen.

Si meg, bror og søster – vær ærlig – har den Hellige Ånds ild fått lov å fortære i ditt liv? Det er begynnelsen, og det evig vedvarende så lenge vi er i en verden hvor synden henger så fast ved oss.

—-

Deretter gis han – den Hellige Ånd – som kraft, som utrustning i tjenesten. 
Det eneste Herren her venter av meg, er at jeg fremstiller meg.

Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I fremstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer. Dette er eders åndelige gudstjeneste. Rom 12,1.

Dette ordet er ikke skrevet til hedninger. Det er skrevet til brødre – til kristne som hadde glemt noe – glemt å fremstille seg. Det var det de 9 av de 10 som var helbredet for sin spedalskhet glemte. Og som vi har glemt. Eller som vi ikke vil. For det er alltid en risiko ved å fremstille seg etter at vi er blitt renset. En risiko ved å vende tilbake, ved å stige inn for hans trone og si: Her er jeg. Her er det hjerte du har renset, og her er det legemet som fra nå av ikke er mitt eget. Rekke sine hender fram og si: Fra nå av er de dine. Og mine føtter – fra nå av skal de ikke bære meg mine egne veier, men gå dine… Jeg står her, Herre, gi meg din ordre, men gi meg samtidig din kraft…

Det er en kristen! Det er å være omvendt! 

Offeret som i den gamle pakt var lagt på alteret, hørte ikke lenger eieren til. Nå hørte det alteret – Herren til. Slik og med hvert eneste menneske som blir født på ny.

Vi gjentar det:
Eller vet I ikke at eders legeme er et tempel for den Hellige Ånd, som bor i eder, og som I har fra Gud, og at I ikke hører eder selv til-?  1 Kor 6, 19.

-Og at I ikke hører eder selv til . . .

I dette overgitte, dette hengitte liv får Herren råde. Da er jeg blitt hans bolig helt og fullt. Da kan han begynne å gi meg de åndelige gaver, slik han ser jeg trenger dem for tjeneste. Og han gjør det alltid med et stort mål for øyet – at han selv må bli æret og opphøyet ved det han gir meg.

Det er forskjell på de åndelige gaver den iboende Hellige Ånd deler ut til oss, og det er forskjell på tjenester som følger med disse gaver. Men Ånden, Herren, er den samme, sier ordet. Det vil si like stor i mindre eller større gaver han finner å gi oss. Det finnes ikke noe minus eller pluss ved ham slik.

Har du noengang lest det 28de vers i 1 Kor 12.? Der står det: . . . Nådegave til å. . . hjelpe.

Vaske golvet i bedehuset etter et møte. Eller stå igjen på kjøkkenet og vaske opp alle koppene etter festen når alle de andre er gått. . . Og gjøre det med sang  –  med en stor indre hellig glede. Se, også det hører med til Åndens gaver. . .

For å samle det, sammenfatte det, alt det som 1 Kor 12 sier kan skje ved og gjennom en troende, skjer ved den Hellige Ånd. Den iboende Hellige Ånd vi foran har talt om.

Det Herren venter av oss, er vår overgivelse, vår hengivelse, vår syndserkjennelse og bekjennelse, min egen tilintetgjørelse og sønderknuselse.

I dette rensede lerkar tar han sin bolig ved den Hellige Ånd. Her utfolder så Ånden sin virksomhet – gir meg sine gaver til det som er gagnlig for Guds rike og for meg.

Og en ting til –: 
– Han – den Hellige Ånd – utdeler til hver især etter som han vil (v. 2).

– Etter som han vil … Da er han suveren!

Da spør han ikke meg hva jeg ønsker. 
Jeg skal bare bøye meg for ham, følge ham, tjene ham. Så gir han meg de gaver, den utrustning i etterfølgelsen som han ser er gagnlig . ..

Først da faller jeg åndelig til ro. Først da eier jeg den indre sterke åndelige balanse og fred. Motgang eller medgang, skuffelser eller puff framover, sorg eller glede, intet vil få min skute ut av kurs.

Og når det gjelder oss selv i etterfølgelsen, så er der et ord som kan hende kunne bli deg til hjelp. 
Jesus sa det slik engang: – Om noen er min tjener, ham skal Faderen ære. . . Så behøver vi ikke tenke på den side av saken.

Bare følge og – tjene. 
Dog – dette kapittel slutter med et veldig ord: – Men streb etter de største nådegaver! (v. 31.) Så er der altså en hellig streben i etterfølgelsen som er velbehagelig for Gud.

(Fra “Åndens tempel” af Asbjørn Aavik – Gry Forlag 1964  – Shafan 26-01-19)