Åndelige og kjødelige våpen

Åndelige og kjødelige våpen

Horatius Bonar – Bibelsk Tro nr.5/2018

«Og en mann av Israel sa: Ser dere den mann som kommer fram der? Han kommer for å håne Israel; den mann som feller ham, ham vil kongen gi stor rikdom og la ham få sin datter og gjøre hans fars hus skattefritt i Israel». (1 Sam. 17,25) 

Her er det to menn, og i disse menn er det to nasjoner, to religioner og to kropper eller selskaper: Kvinnens sed og slangens sed. Israel og filistrene står nå ansikt til ansikt. Det er krig, ikke fred, ikke engang en allianse, ikke engang en våpenhvile. Verdens bord er ikke dekket for menigheten, ei heller ikke menighetens bord for verden. «Jorden» kan noen ganger hjelpe kvinnen og svelge de flommer som kan overvelde henne. Men vennskap med jorden bør ikke dyrkes eller ettertraktes, for verdens vennskap er fiendskap med Gud. 

Her er to menn, den ene personifisering av makt, den andre av svakhet. Den ene med selvtillit, den andre med tillit til Gud. I den ene ser vi mennesket, og intet annet enn mennesket. I den andre Gud, og intet annet enn Gud. Hos filistrene ser vi mennesker som kjemper mot Gud, hos David et menneske som kjemper for Gud. Det verden beundrer og priser hos den ene, og det den forakter hos den andre. 

En ting er dog likt hos begge: De er fulle av mot og tillit. Begge er like sikre på suksess, selv om den ene kan skryte av den på forhånd, og den andre ikke kan det. Kildene og årsakene til deres mot og tillit er svært forskjellige, men tilliten i seg selv virker veldig likt. 

Hensikten til hver av dem er på en måte høyst forskjellig, men på en annen måte helt likt. De møtes til strid, og begge mener de kan slå den andre. 

Israel har ikke provosert fram eller utfordret til denne konflikten, og ønsket heller ikke å ta filistrene. Hun har jo Jerusalem, så hvorfor skal hun ta Gaza? Men filistrene gjorde det de alltid har gjort: Få Israels land i sin makt, og hun gjør kontinuerlige forsøk på dette (skrevet i 1800!). De er ikke fornøyd med Gaza og Askalon. De vil ha Jerusalem og Betlehem. 

Men det er ikke den hedensk giganten jeg spesielt ber deg om å legge merke til her, men den jødiske gutten, denne jypling fra Betlehem. I ham ser vi: 

1. Forkastelse av menneskelige våpen. 

David var fullt klar over 
(a) hvor stort problemet var og hvor viktig denne striden var. 
(b) motstandernes styrke. 
(c) sin egen svakhet. 
(d) det store han hadde lovet. 

Likevel nekter han å benytte seg av det som kunne ha bidratt til å erstatte hans mangler. Og slikt som menneskene ville si, tilstrekkelige for striden. Han tar bare med seg noe som er uttrykk for svakhet – noe som guttunger bruker. Noe som fikk ham til å se ut som en idiot, slik apostelen gjorde mange år senere. Han måtte bli «svak», så vel som «idiot», for at han kunne bli både vis og sterk. 

Hans bruk av usannsynlige og uegnede våpen var mer uttrykksfullt for hans tro enn om han ikke hadde tatt noen. For slik fikk Gud muligheten til å vise sin makt – sin makt, ikke den som direkte kommer ned fra himmelen, men som kommer ved en gjeters svake våpen, en hyrdes slynge. Det var Gud som identifiserte seg selv med David, og brukte hyrdens slynge som sitt eget toeggede sverd. 

Se her hvordan den sanne begynnelse til all styrke er svakhet. Utgangspunktet for suksess er fornektelse av egen kraft og menneskelige hjelpemidler. Hvor ofte er det ikke visst at enkeltpersoner, kirker og samfunn, er for sterke til at Gud kan bruke dem. De er for godt utstyrt, for godt organisert, for rike, for mange, eller for store til at Gud kan få ære fra det alene! Han må ha sin tjeneste gjort med hender, som det ikke kan misforståes er gjort av Ham og at Han er forfatteren til all suksess. 

David avviste ikke disse våpnene fordi de var syndige. Han brukte ofte sverd, spyd og skjold til å kjempe Herrens kamper. Han hadde bygget et tårn til våpenhus, der det hang tusen skjold, skjold fra sterke menn. Men selv om det i visse tilfeller er lovlig, er det ikke alltid hensiktsmessig. Selv om våpen noen ganger er lovlige, kan de i det minste være uønskede og ubrukelige, når de ikke gir Gud rom for å gjøre sin arm sterk. 

Vi er generelt alt for opptatt av vår styrke, og glemmer at det alltid er gjennom svakhet at Gud virker. Vi er alt for opptatt av intellekt, læring, tall og penger, som om vi ikke har noe håp om å lykkes uten disse. Ingen er for svake til å virke for Gud, men mange er alt for sterke. Vi er sene til å tro på dette, sene til å handle på grunn av det. Likevel er dette en av de store sannhetene Gud har satt sitt segl på i tidligere tider. 

2. Bruk av guddommelige våpen. 

David overlater de menneskelige våpen til filisteren. Han foretrekker de guddommelige. Synet av menneskelige våpen hos hans motstander gjorde ham ikke redd for å slåss mot ham. Ei heller sa han: Å, om jeg hadde et sverd som hans! Og da han kom nærmere og så hans styrke og rekkevidde, synker heller ikke hans mot, nei det stiger. I giganten ser han en fiende av den levende Gud, og hans våpen er derfor rettet mot Ham. Hans sverd, spyd og skjold er brukt mot Herren, Israels Gud. 

David er ikke redd, men går triumferende fram, trygg på å være mer enn en vinner. Han har et våpen, – bare ett – støttet av en himmelsk hånd, uten jordisk hjelp. Det kalles «Herrens navn». Med dette kan han møte, ikke bare Goliat og filister-hærene, men Satan og helvetes makt. Dette «navnet» er fortsatt vårt våpen. Det er sverd, skjold og spyd. Bevæpnet med det kan vi gjøre alt, kjempe alle kamper, engasjere alle fiender. La oss bare være sikre på at vi er på Guds side, og at vår fiende slåss mot Ham, da kan vi gå videre med tillit. «Hvis Gud er for oss, hvem kan være mot oss» er den ene siden av ordet. «Hvis vi er for Gud, hvem kan være imot oss» er den andre. 

Ved å bruke dette navnet som våpen, eller som bønn, går jeg fram som om Gud og jeg var ett. Som om Gud – ikke jeg, var på slagmarken. Vi står i Guds sted og Han i vårt. Vi kjemper i Guds sted, og Han i vårt. Det er ikke så mye vi som arbeider som Han. Å bruke Hans navn er rett og slett å tro Hans åpenbarte tegn og sikre ord. Og samtidig ikke tro på noe av eller i oss selv, – intet bruk av kjødets arm, ingen kraft fra menneskets arm eller menneskets intellekt, men Herren alene! Herren, Israels Gud. Ha tro på Gud! Ikke på mennesket, ikke kjødet, ikke i geni, heller ikke på vitenskap, ikke på mengden, ikke på rang, ikke på innflytelsesrike navn eller i store ordninger, men tro på den levende Gud – Davids Gud og vår.

(Horatius Bonar – Bibelsk Tro nr.5/2018 – Shafan 26-09-18)