Rørelse eller vekkelse

Rørelse eller vekkelse

Artikel af Erik Højby i Bibelsk Tro nr. 4 2018.

Jeg glemmer ikke så lett en månedsrapport som jeg mottok fra en kretsarbeider for mange år siden.

På et sted hvor vår venn hadde hatt den årlige misjonsuka, hadde en møtekampanje pågått over lengre tid, før denne utsendingen besøkte stedet. Gode nyheter om vekkelse og bevegelse hadde skapt glede og optimisme og gjorde kretsarbeideren ekstra tent for de møter han skulle holde. Kanskje ville han få se nye mennesker i venneflokken? Kanskje betydde det en ny tilvekst i den gamle misjonsforening at noen nye kom og sluttet seg til. Dessuten kunne det vel også hende at nye friske krefter med tiden fikk sving på barnearbeidet i bygda som så lenge hadde ligget nede. Sannelig var det en initiativrik emissær som reiste av sted vel forberedt til store misjonsoppgaver på stedet.

Men hva opplevde han?

Til misjonsuka på bedehuset var det ikke et eneste nytt ansikt å se, bare de få trofaste. Men hvor var alle de nyomvendte?

De var jo ikke å se verken i bedehuset eller kirken. Ingen kom for å få innføring i Guds Ord, og ingen av dem var å se ved nattverdbordet søndag formiddag. På spørsmål fra kretsarbeideren etter de nyfrelste fikk han svaret: «Nå er vekkelsen over, nå må de få tid til å slappe av.»

At misjonsarbeideren reiste frustrert fra bygda er forståelig. Det han hadde satset på ble til fiasko. Noen virkning av vekkelsen hadde ikke vært merkbar.

Senere kom den samme misjonsarbeider på besøk til stedet, men vekkelsen som det hadde vært reklamert om, så han ingen virkning av, verken følbart eller synbart, men i pressa og på folkemunnen gikk det fram at det hadde vært både vekkelse og fornyelse.

Jeg tror vi må skille klart mellom rørelse og vekkelse.

Selvsagt har vi eksempler på at bevegelse kan føre til vekkelse, men like fullt kan det skje ved rørelsen som når man hiver en stein i vannet. Så fort steinen når vannskorpa, blir det bevegelse med ringer i vannet, og like etter på blir det stille. Jeg tror ikke spørsmålet om vekkelse kan avklares gjennom en utvidet møteaktivitet. Heller ikke avgjøres spørsmålet ved statistikker over person-antall som er kommet med. Det som avgjør om det har vært vekkelse eller ei, er om de nyfrelste våger å stå fast i troen når vekkelsesbølgen har lagt seg.

Som et nyfødt barn trenger næring, på samme måte trenger den som er ny på himmelveien åndelig føde for å vokse opp i en sann Kristus-tro. Skjer ikke dette, dør gudstroen, og veien fra bevegelse til frafall blir meget kort.

Vi lever i en tid hvor man savner susen av gamle tiders vekkelse.

Om de gamle lekpredikanter var lite skolert, stod de desto sterkere fram med sin klare forkynnelse av lov og evangelium. De bestilte ikke vekkelse på automat og fortalte heller ikke følelsesladede historier på prekestolen for å bevege i folks kjensleliv, men forkynte klart Guds Ord til dom og til frelse. Formaningen om å søke De Helliges Samfunn var en viktig del av vekkelsespredikantens råd til de nyomvendte. Som nyomvendt var det uhørt å holde seg borte fra ord og sakrament, for skulle gudslivet fungere, måtte det næres med åndelig føde. I følge Skriften skjer det først vekkelse når Guds Ord åpner seg slik at lyset fra evangeliet skinner inn i mennesket hjerte. Det er når samvittigheten vekkes at en synder i sin nød roper på den nådige Gud ( Salme 119,130; Esek 9,1-7).

(Fra Bibelsk Tro nr.4 2018 – Shafan 27-06-18)